Jeg har inntrykk av at alle, eller i hvert fall mange, er veldig glade i Andy Warhol. I det minste opptatt av ham. Er det fordi det er så lett å kjenne igjen mange av bildene hans? Vi vet hvem han er? Man slipper å føle seg dum, man er med, en av dem som vet?
Jeg visste jo at dette var av Andy Warhol, før jeg egentlig visste noe om hvem han var:
Eller er det fordi vi vet, eller har blitt fortalt mange nok ganger, at han revolusjonerte kunstbegrepet, ideen om kunstneren, hva som er kunst, det å lage kunst? At han er viktig og at alle er enige om det? Trygt.
Det var en hel haug med Warhol-videoer i øverste etasje. Noen filmer med dialog, handling, så klart, men også nærbilder av et par som kysser, kysser og så begynner det igjen. En mann som stryker en annen på buksa. Jeg blir så utålmodig med videoer.
Skje noe da! Bli ferdig'a! Ikke bare var i en evighet og vær så kornete og spesiell.
Skal jeg ta sjansen på at det skjer noe hvis jeg bare står der og ser lenge nok? Og hva skal jeg føle? Annet enn at dette, det skjønner jeg ikke noe av? Jeg har problemer med å knekke videokunstkoden. Og jeg som endelig føler at jeg har fått til samtidskunsten. Kanskje videokunst er noe av det som kommer sist til meg. Man gjør så godt man kan.
Jeg så en gang en video på Astrup Fearnley som var av en naken mann med hoppetau. Opp og ned, dingle, dangle, slenge, klask, klask. Jeg klarte ikke å se bort. Fordi det var stor kunst? Se, det er vel opp til øyet som ser. Men jeg reagerte, jeg var ikke likegyldig, mer forundret, fascinert, er det sånn det ser ut? Gjør det vondt å bare klaske rundt? Jeg husker ikke navnet på kunstneren, ikke når det var, og jeg gikk meg helt bort da jeg prøvde å google naken mann med hoppetau.
Men det er ikke all videokunst, eller kunstfilm om du vil, som går for langt over hodet på meg, eller kanskje på siden av hodet, det er vel ikke bare jeg som er helt sprengt i alle tilfellene heller. Matthew Barneys The Cremaster Cycle, også det på Astrup Fearnley, i 2003, jeg klarte ikke se bort. Jeg sto ikke rett opp og ned med det mutte tenåringsoppsynet jeg tror jeg får, nei, jeg satt meg ned. Stirret. Åpen munn.
Det var som å være i en gal manns hode, stormannsgal, grenseløst. Den grøsseren med Jennifer Lopez, av alle ting, The Cell, minner meg om cremasteruniverset til Matthew Barney:
Da jeg så Pans labyrint for et par år siden, fikk jeg også denne cremasterfølelsen. Er det bildespråket, blandingen av dyr og menneske, det farlige?
Jeg tør nesten ikke poste dette klippet fra Pans labyrint, fra 2:45 blir det veldig skummelt:
På klesskapet mitt henger bukkemannen fra Cremaster 4, jeg klarer fortsatt ikke slutte å se:
.jpg)
4 kommentarer:
Men var du på Brandstrup og så japaneren med kikkerbildene ikveld eller? Jeg så etter deg, men tror ikke jeg så deg. Japaneren var bra, utstillingen oppe fantastisk (Fredrik Raddum), og vinen som vanlig litt for god. Fyllehilsen Oda
Å, misunnelig! Jeg var ikke der. Jeg og en litt overtrøtt femåring har sett i en bok om haier. Det var egentlig ganske artig det også.
Altså må jeg opp dit med egen vin. Sukk. Men så bra at det var bra! Jeg gleder meg! Og jeg vil også være full!
"Skje noe da! Bli ferdig'a! Ikke bare var i en evighet og vær så kornete og spesiell.
Skal jeg ta sjansen på at det skjer noe hvis jeg bare står der og ser lenge nok?"
Det spørs vel det. Er ikke Warhols filmer verst i verden på denne måten? De varer i 6 timer og han bare puster og puster i nærbilde mens han sover og det er det som er poenget?
Jeg var på omvisning med en guide og hun sa at Warhol mente at folk faktisk skulle se på filmene hans i ett strekk.
Mente han virkelig det? Ikke rart jeg og Warhol ikke er på nett når det kommer til videokunsten...
Legg inn en kommentar