Jeg liker dette bildet av krigsfotografen Robert Capa, det er tatt av den amerikanske fotografen Ruth Orkin på en kafé i Paris i 1952, to år før han døde. Måten han ser i kameraet på, han ser på henne. Hmm, her er det noe, tenker jeg.Og det var dette bildet som gjorde at jeg begynte å se nærmere på Orkin, først ville jeg google fram en eller annen deilig, snuskete historie om henne og Capa, kjærlighet, en affære? Et dypt vennskap, i det minste et eller annet, sånn fotografer i Paris i mellom?
Jeg har nettopp skrevet om Capa, her er det.
Men wikien til Ruth Orkin var det jo ikke så mye hjelp i.
Her derimot, er nettsiden hennes. Skulle ønske det var flere bilder der.
Ruth Orkin var datter av en stumfilmstjerne, og relativt ung flyttet hun til New York. Der jobbet hun som fotograf for magasiner som Life, Look, This Week - og the New York Times. Bildene hennes ble lagt merke til.Hun jobbet også med film, blant annet var hun med på å lage Little Fugitive i 1953, den ble oscarnominert.
Det er jo ganske bra.
Ellers tok hun en del uformelle portretter av kjente folk, sånn som Capa, og bilder fra hverdagsliv i USA og Italia.
Det mest kjente bildet hennes er American Girl in Italy:
Bildet ble brukt til en artikkel i damebladet Cosmopolitan i 1952, "Ikke vær redde for å reise alene, jenter!" var overskriften.
Senere tok hun bilder ut av vinduet sitt, leiligheten hadde utsikt over Central Park. Det ble to bøker, "A World Through My Window" (1978) og "More Pictures From My Window" (1983).
White Trees.
Tavern Lights.
Og egentlig skulle jeg lagt ut en hel haug av de bildene fra vinduet, men jeg finner jo omtrent ingenting på nettet. Og hverken Amazon i USA eller Storbritannia har noen av bøkene med bildene hennes inne.
Det er litt irriterende, kjenner jeg.
4 kommentarer:
Universitetsbiblioteket i Stavanger har vindusboka hennes. Kanskje det går an å bestille den derfra?
Takk! Bibliotek, ja. Tenkte jeg ikke på, har ikke kommet meg helt ut av kjøpefesten ennå, til tross for finanskrisa.
Men så snilt av deg å finne den.
Men herregud da menneske, er det noen som får sitte i vinduskarmen sin med kaffe med melk og kikke ut på den hvite parken.. Ja selvsagt er det det, det er logisk, men uvirkelig likevel.
Jenta i Italia, det fotografiet står fortsatt under ganghylla mi.
Jeg er enig. Det er noe mellom Capa og kameraet til Orkin, evt hun bak.
En annen ting er at det fotomuseet i Horten som jeg er for lat til å google opp i farta har svært fotobibliotek og man kan bestille derfra fra sitt vanlige bibliotek. Så i prinsippet tror jeg bare man kan stikke innom deichmannen sin.
Ja, tenk der sitter noen og tar bilder. Jeg hadde nesten samme utsikt sist jeg var i NY, Central Park West, bare two blocks, på godt newyorkiansk, lenger nord. Men hun satt jo der inne kreftsyk da. Det er ikke så fint.
Og neida, bildet er ikke banalt. synes jeg. Og ikke sant det er noe mellom henne og Capa? Man ser ikke på hvem som helst på den måten der.
Til Deichman med seg.
Legg inn en kommentar