Han følte seg mest hjemme på venstresiden politisk, og han hadde ikke tro på noen objektiv journalistikk, å skjule sine sympatier når det kom til krig:
In a war, you must hate somebody or love somebody; you must have a position or you cannot stand what partisan tendencies goes on.
Jeg skulle ønske jeg kunne ha fått sett mer gjennom hans øyne.
Her er D-dagen, Normandie, Omaha Beach, 6. juni 1944:
Men dette er et av de mest kjente bildene hans, en lojalist-soldats død. Spania, 5. september 1936, ved Cerro Muriano. Han som dør heter Frederico Barell Garcia. Eller het.
Hva skjer med et menneske når bildet av dødsøyeblikket blir ikonisk?
Du får en wiki som bare handler om døden din, ikke livet du levde.
Robert Capa dekket den spanske borgerkrigen, krigen mellom Japan og Kina før den annen verdenskrig, den annen verdenskrig, landgangen i Normandie, krigen som brøt ut da Israel ble opprettet i 1948, sikkert mye mer, og krigen i Indokina. Der ble han drept, i Vietnam av en landmine i 1954.
I følge wikien hans hadde han allerede rukket å slå fast at han ikke skulle fotografere en eneste krig til, men likevel reiste han altså ut igjen. Jeg tror han hadde fortsatt. Jeg tror han var for dyktig til å la være, jeg tror han hadde det i blodet. Han døde med kameraet i hånda.
Capa var nær venn av den franske fotografen Henri Cartier-Bresson, de var begge opptatt av «det avgjørende øyeblikket», og samarbeidet om å starte bildebyrået Magnum i 1947.
Fra en av de første sidene i Robert Capa/Photographs:
Matadoren Capa var karismatisk, han hadde venner overalt. I Paris vanket han med Ernest Hemingway, John Steinbeck, Irwin Shaw, John Huston, Pablo Picasso.
Han tok bilder av dem også, her er Pablo Picasso og sønnen Claude, Golfe-Juan i Frankrike, august 1948:
Skuespiller Geraldine Fitzgerald skal ha sagt at Capa was extremely friendly. He conveyed a sense of inner euphoria. You got the feeling that he wanted to share this euphoria... He always seemed to be having great fun, and people wanted to join in and share the fun.
Men teknikk syntes ikke Capa det var så farlig med, det var budskapet som var viktig. Og jeg tenker heller ikke på teknikk når jeg ser på bildene hans. Det er mer enn nok å ta inn.
Han sympatiserer med fotfolket, de i skyttergravene, kanonføden.
Her er en amerikansk soldat, skutt av en tysk snikskytter, Leipzig, 18. april 1945:
Død, jeg skjønner hva Capa og Cartier-Bresson mener med det avgjørende øyeblikket.
Der! Der er ikke det mennesket mer.
Dette var det siste bildet Robert Capa tok.
10 kommentarer:
Velger denne utsøkte posten til å fortelle deg hvor glad jeg er for at Sonitus sørget for at jeg oppdaget bloggen din.
Hei titta, og velkommen. Tusen takk for hyggelig kommentar, og helt enig - Sonitus er bra.
Det føles veldig rart ut å se på et bilde av et menneske som har dødd en brutal og altfor tidlig død, og så tenke at det er pent...
Ja, pent er vel ikke ordet. Men sterkt!
Ja, pent blir liksom feil. Men det er jo estetisk! Synes det er det som gjør disse bildene ekstra sterke. De viser den brutale virkeligheten slik den er. Samtidig er håndverket så dyktig og bildene så godt komponert, fx det av soldaten som er blitt skutt av en snikskytter, slik at det blir en estetisk og kunstnerisk opplevelse. Estetikeren i meg klarer ikke å la være å glede seg over hvordan bildet er tatt, selv om det det viser er fælt.
Tiltredes.
Interessant artikkel og gode bilder du har dratt frem. :)
- Arthur
Hei Arthur, og takk skal du ha.
Så sterkt! Takk for at du linket til denne posten. Jeg blir fascinert og grepet av Capas fotografier og er så enig i at teknikken spiller liten rolle her, det er hva han vil fortelle som er viktig.
Så fint sagt av deg: "Der! Der er ikke det mennesket mer." Det er nok der fascinasjonen ligger. Der opplever det mennesket noe vi alle skal oppleve (men forhåpentligvis ikke like brutalt), noe vi ikke vet hvordan er ennå.
Lurer på hvordan det er for familien etterpå, å se bilder av sin ektemann/bror/sønn/far i dødsøyeblikket.
Tusen takk for fin kommentar! Og ja, det er spennende å tenke på hva familien tenkte. Eller tenker? Det må ja ha vært helt forferdelig da. Men virker bildet på en annen måte etter hvert? Blir man kanskje også stolt av det? En av oss har tatt plass i verden, han synes.
Legg inn en kommentar