Boris Mikhailov: Jeg vil ikke se

Au, au, jeg ser på Boris Mikhailovs bilder av folk som ikke har det så bra i Ukraina. Case History (1999), Sovjetunionen faller, the aftermath for de som allerede er nederst. Perestroika, glasnost, gi meg limposen.

Mikhailov jobbet som fotograf allerede før sovjetkollapsen, i over førti år har han og kameraet dokumentert sovjetisk og senere ukrainsk hverdag - og fattigdom.


Han fikk Hasselbladprisen i 2000, som den ledende fotografen med sovjetisk bakgrunn som forteller om "den havarerade sovjetiska utopin", en humanist som vekker følelser, men har humor, og som berører folk på begge sider av denne grensen mellom øst og vest. Hvor nå enn den går for tida.


Jeg lurer på hvorfor han skal ha disse menneskene til å vise magen, flekke pupp, dra ned buksa? Jeg liker ikke de bildene, jeg vil ikke se så mye. Jeg tåler å se kroppene deres, men det er måten den blir vist fram på. Hva har Mikhailov sagt til dem? Hvordan har han forklart hvorfor han vil at den gamle damen skal vise puppene og tissen sin? Hvordan forklare det for meg som ser på bildene? Er han en som utnytter dem, betaler han dem, hvor mye, før eller etter?

Og ja: Tar han fra dem verdighet, eller gir han disse menneskene et ansikt, ser han dem, og tvinger oss til å se? Det er i hvert fall det han selv sier i følge Tate Modern.


Men jeg glemmer som regel helt å se på om jeg liker selve fotografiet, farger, lys, utsnitt, linjer. Jeg ser bare hår og rar utvekst på magen.


Men jeg legger merke til at den samme trusa ser ut til å dukke opp flere steder. Hmm. Enten a) det er en truse han har med, eller b) sebrastripete truser er slett ikke uvanlige blant røkla i Ukraina. (Det er altså en sebratruse under den rosa strømpebuksa, du kan se bildene større hvis du klikker på lenken helt nederst i denne posten).

Og jeg tenker at disse menneskene, disse bleke kroppene med de grove, røde ansiktene, de har vært noens baby. En gang, håper jeg, har noen holdt dem, sunget for dem, hatt drømmer og håp for dem. Det sier jeg til meg selv hver gang bildene føles frastøtende, ansiktet for fremmed.


Ut og stjæle bilder, det gjorde jeg hos The Saatchi Gallery i London.