I september for tre år siden reiste jeg og en venninne til Cuba. Billetten ble kjøpt noen måneder før, og da Katrina traff New Orleans i august kom vi plutselig på dette med orkansesong. Jaja.
Og det gikk jo fint - for oss. Vi var i Havanna da Rita traff Cuba, eller, vi var på stranda rett utenfor byen.
Det begynte å blåse, de lokale, rutinerte, pakket sammen. Vi skulle bare ned i vannet en kjapp tur, skylle sand av kroppen. Da vi kom opp igjen var himmelen blitt svart, det blåste så kraftig at det gjorde vondt, sand slo over ryggen mens jeg prøvde å trekke kjolen over hodet. Jeg klarte det så vidt, den sto rett ut, en vimpel. Pøsregn, det var som å sitte inne i en bilvask hele veien tilbake til leiligheten i gamlebyen.
Gatene var fulle av vann. En lyktestolpe falt ned. Bygget rørte på seg, det knaket. Kan mur knake? Fra vinduet så vi en mann på sykkeltaxi som blåste overende. Litt komisk, litt au, au.
Så løp vi over til butikken, plask, plask, og skaffet oss litt nødproviant. Rom. Vi lo litt for høyt, litt for mye, ikke med vilje. Og så fortsatte alle med det de holdt på med, spille domino, sladre, drikke, gnage om penger eller hvor blek jeg var, kjefte litt, spille musikk. Etter hvert løyet vinden noe, det regnet ikke like mye. Vi dro ut på Malecon, vi måtte passe oss så bølgene ikke slo over muren og over oss, men likevel, Rita var på retur, Rita skulle et annet sted.
Og jeg ble egentlig skuffet. For i øyeblikk hadde jeg vært litt redd, litt redd på ordentlig, og jeg likte det.
Og selvfølgelig, selvfølgelig:
Jeg synes ikke det er gøy med naturkatastrofer, at folk mister hjemmet sitt i oversvømmelser, at mennesker dør.
Jeg ville være som Sigbjørn Obstfelder i diktet Orkan, jeg ville rope:
Blæst, storm, orkan!
Nøgen vil jeg bade mig i din susen!
Hei! Se mine hvide arme!
Mit hår flyver, hei!
Leg med mit hår, orkan!
Blæs!
Fold ud min sjæls brede vinger!
Min sjæl favner verden!
Uranos skjælver derinde!
Orkan! Orkan!
Jeg er nøgen!
Som du har jeg kastet mig i jordens vaiende græs!
Mine arme jubler mod rummet!
Verdensrummet!
Hei!
Kom!
Lad os lege!
Styrte os i havet!
Kom, hvirvlende blade!
Kom, ravne, haier, sjøer!
Kom, rasende skyer!
Vi danser, vi danser!
Jeg og I!
(fra Digte, 1893)
5 kommentarer:
Har også vært på Cuba under orkansesong, oktober 2002. Dykkerkurset ble avlyst, og alle gikk i ly (jeg satt på rommet og spiste dårlig pizza og så på Gudfaren), mens jeg gledet meg til å finne palmer i svømmebassenget dagen etter.
Dessverre traff ikke orkanen Havana, som kunne vært bedre rustet til å stå den av, men en by utenfor som ble totalt ødelagt og vi fikk ikke lov å dra dit selv to-tre uker senere.
Men humpete fly kan flyskrekk-meg styre seg for... og jeg ser ikke en gang skrekkfilm på tv.
Jeg har en merkelig facsinasjon for uvær, ulykker og dets like når det er på tv..
Har ikke opplevd det på kroppen. Har kun opplevd disse "forferdelige" regnskyllene som herjet hovedstaden et par ganger i sommer. Og de likte jeg veldig godt. Men det var jo underforstått at de ikke var skikkelig farlige, bortsett fra for plantene i balkongkassa mi.
Og jeg er litt usikker på om mur kan knake, er det ikke trehus som gjør dèt? Eller kanskje de knirker? Eller er det trappa som knirker, kanskje?
Vampus: Ja, det høres ut som Cuba. Stenge av, her får dere ikke se! Men egentlig litt rart, siden absolutt alt er helt nedslitt uansett..?
Jeg elsker skrekkfilmer! Men jeg ser dem jo strengt tatt ikke, jeg må holde for ørene og knipe øynene sammen. Og så er jeg redd i uker etterpå. Ringu, den japanske the Ring, satt i i flere år...
zagabå: De regnskyllene ja! Jeg ble litt redd en gang i sommer, tørte ikke gå ut og redde potteplantene som slang rundt på balkongen. Trodde tretoppene skulle slå inn mot vinduet, de seilte rundt. Prøvde å filme, men det så bare tamt ut etterpå.
Ja, hva gjør mur? Trehus knaker, trapper knirker, jeg tror du har rett.
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke har lyst til å være i nærheten av en orkan. Men så ser ikke jeg skrekkfilmer heller da. Har aldri skjønt den greia med at det gøy bli skremt. Men likte veldig godt Obstfelder-diktet. Det er orkan nok for meg.
Ja, er ikke det Obstfelder-diktet fint?
Jeg klarer meg vel egentlig uten en skikkelig orkan jeg og. Men det var fryktelig spennende..!
Legg inn en kommentar