Johan Ajvide Lindqvist satt to rader foran meg, med familien, antar jeg. Han har skrevet boken filmen er basert på, og filmmanuset. Før det var snurr film snakket han med konferansier Guttorm Andreasen. Husker jeg riktig, sa Lindqvist at han selv syntes filmen var blitt "förjävligt fantastisk" eller noe i den duren. Han satt midt i publikum, det så ut som han koste seg.
I den nye boka hans, Människohamn, er det et kapittel som heter Kärlek i skärgården. Oversetteren hans hadde tipset ham om det norske uttrykket "føling i fjæra". Det likte han godt, det måtte bli det. Han sa føling i fjæra flere ganger.
Sånn var det å se film på operataket:
Først lyst, vi ville være sikre på å få sitte.
Flinke folk, de hadde montert lerretet høyt nok til at det var lett å se, men lavt nok til at det var behagelig.
Så blir det mørkt, enda mer folk, flott med rosa skyer. Og så var batteriet på kameraet mitt tomt, det er det siste bildet jeg fikk tatt.
Jeg likte filmen. Jeg lo mer enn jeg hadde trodd. En del av det makabre var ganske komisk. Men det var ikke ufrivillig, jeg fikk følelsen av at vi var på lag, vi som så på, og de som hadde laget filmen. Jeg har ikke lest boka. Det hadde de på raden bak, jeg overhørte dem snakke om at boka hadde vært skumlere. Men de likte filmen de og.
Her er traileren, for den som gleder seg:
2 kommentarer:
Den skal jeg se. Boka var veldig bra, og traileren så lovende ut! Selv om jeg er mer enn allminnelig interessert i bøker/filmer om vampyrer er denne noe mer enn det.
Anne
Ja, det er akkurat det - den er noe mer.
Min favorittscene var da kattene gikk til angrep på damen. Vet ikke om det var i boka? Jeg lo så jeg ristet, måtte til slutt ta meg sammen.
Legg inn en kommentar