torsdag 6. oktober 2011

Pendle 2

Jeg er i ferd med å rekke et tog jeg ikke trodde jeg kom til å rekke, så jeg løper.

Vanligvis løper jeg ikke til toget hvis jeg ikke er helt sikker på at jeg kommer til å rekke det. Det er noe med å stå andpusten og irritert igjen på perrongen mens toget går, det føles litt som å falle på gata og så reise seg opp igjen kjempefort og late som ingenting har skjedd. Jeg får det ikke til. Løpe etter toget, det irriterte oppsynet jeg kommer til å ha når toget går likevel, lysten til å rope Faen! og så stå der uvirksom og stille blant fremmede og ta på seg den nøytrale, likegyldige maska. Overgangen fra å ha dritdårlig tid til altfor mye av den, og det i løpet av ett sekund, i løpet av 30 centimeter.

Nei.

Men nå har jeg ett minutt til overs, ett minutt er nok, og jeg løper ned rullebåndet som ruller altfor sakte mot perrongen. En gjeng ca femten år gamle gutter står i veien, men et par av dem ser meg komme og gir beskjed til de andre, i det jeg tramper forbi har de lagd en passasje som er mer enn stor nok. Jeg rekker toget.

Det gjør guttene også, med femtenåringens kulhet kommer de på toget rett før dørene lukkes. De setter seg ned sammen med noen jevnaldrende jenter, og nå snakker de høyt og mye, og jentene ler, slik jenter skal.

Etter ti minutter med gutteprat og jentelatter sier plutselig én av dem: Vi drar opp til den veien der hu jenta ble voldtatt. Jentene ler ikke, de ser usikre ut. En annen av gutta tar jobben med å være høflig mot kameraten som vil på voldtektsafari, og samtidig lage god stemning igjen. Han sier Haha, tulling, hvor da, vi gidder ikke det.

Det skal bare et par replikker til om noe annet, så ler jentene igjen.

1 kommentar:

Hjorthen sa...

Hei! Jeg leser altså! Skriv mer!