Et ekko

Jeg leser erindringene til den danske forfatteren Tove Ditlevsen. Barndom, Ungdom og Gift.

Jeg er halvveis i barndommen, Tove er rundt 11 år og har fått en farlig venninne. Ruth eier gata og forsøker å lære Tove å naske. Det går ikke. Men jeg forelsker meg litt i barnet og enda mer i forfatteren Tove Ditlevsen i dette avsnittet:

I løpet av hele dette lange vennskapet er jeg alltid redd for å avsløre meg overfor Ruth. Jeg er redd for at hun skal oppdage hvordan jeg virkelig er. Jeg gjør meg til et ekko av henne, fordi jeg elsker henne og fordi hun er den sterkeste. Men innerst inne er jeg fortsatt meg selv. Jeg har mine drømmer om en fremtid utenfor gaten, mens Ruth hører intimt sammen med den og aldri skal løsrives fra den. Jeg føler at jeg fører henne bak lyset ved å late som vi er av samme blod. Jeg står i en mystisk gjeld til henne, og sammen med frykt og vag skyldfølelse belaster den mitt hjerte og farger vårt forhold på samme måte som alle intime og varige forbindelser senere i livet.

Jeg skulle ha hentet fram denne boka fra mammas bokhylle tidligere, og hvorfor gjorde jeg ikke det? Mitt tenåringshjerte var alltid sultent på tragedie og Tove Ditlevsen hadde det i monn: Hun var gift flere ganger, det ene ekteskapet verre enn det andre i følge wikien. Hun forsøkte å ta livet sitt flere ganger, og lyktes i 1976.