På lørdag var jeg på Munch-museet.
Og nå skal jeg være litt sur og bli ferdig med det, det er egentlig ikke dette jeg vil skrive om.
Det sto tre relativt unge folk i den lille boksen der man tar seg av kjøp av inngangsbillett på den ene siden, og museumsbutikkting på den andre. De hadde det veldig morsomt på jobb, så morsomt at vi måtte stå og vente til de var ferdige med å fortelle og le, eller egentlig ble de ikke det, vi fikk sagt "to billetter" og dratt kortet, men samtalen i boksen fortsatte, hun snudde ryggen til mens hun venta på at billettene ble printa ut, jeg skjønte først etterpå at det var det hun venta på. Vi hadde betalt og ble bare stående og se på en rygg. Jeg fikk følelsen av å være usynlig. Eller uviktig.
Etterpå skulle jeg kjøpe et kort i museumsbutikken, mens hun ene ekspederte kunden foran oss, fortsatte kollegaen hennes å tulle med henne, en eller annen intern spøk, hun ble avbrutt mens hun slo inn varene fordi han skulle være morsom. Jeg har ikke noe i mot at folk har det gøy på jobb, men da må du også gjøre jobben din. Ikke gi enhver som har lyst til å kjøpe noe følelsen av å ødelegge festen. Inviter dem heller med, og passer det seg ikke, passer det kanskje ikke å ha akkurat den samtalen mens en kunde står der. Selv om du later som han eller hun er luft.
Sånn. Jeg skal ikke akkurat inn på twitter og skrive #munchfail, men jeg ble irritert. Ferdig. Nå skal jeg skrive den posten jeg hadde tenkt til å skrive.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
I sånne situasjoner får jeg en barnslig lyst til å stjele noe, bare for å sjekke om de følger med.
Eller si i fra. Jeg holdt på å gjøre det, men plutselig så det ut til at hun ene tok seg sammen når køen begynte å bli ordentlig lang, hun smilte unnskyldende og da gikk den utadrettede sinnapiffen litt ut av meg. I stedet sitter jeg og hamrer ut harmen min på bloggen...
Legg inn en kommentar