På mandag hadde jeg tenkt til å liveblogge meg gjennom Si ja, bli min, den serien på NRK der folk frir til hverandre og alt er bare pute-tv og flaut.
Jeg skulle lære meg sånn coveritlive, mase og mase på Twitter, og kanskje få med én eller to inn, så skulle vi se på det sammen, skrive å fy faen og være onde og morsomme.
Joda. Men så så jeg for meg at disse frierne skulle google seg selv og serien, og så gå inn og lese hvor ond og morsom jeg var, og så hadde det vel ikke blitt morsomt i det hele tatt.
Jeg får fortsette å bearbeide serien med venner på msn i stedet.
Og nå fikk jeg fortalt hvor etisk og grei jeg er.
Ikke verst.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
Ikke verst.
Jeg må ofte fortelle om det når jeg har vært grei. Heldigvis må jeg ofte fortelle om det når jeg har vært kjip og.
Jeg og.
Jeg innbiller meg at selvrosen blir mer troverdig når jeg tross alt deler skammene også. Men jeg tviler ofte. Kanskje skam-historiene og selvros kommer i samme sekk.
Tror du det?
Når man deler på skammen sier man jo også Se, så lite høytidelig jeg tar meg selv. Kanskje det bor litt reality-tv i oss.
Se meg, se meg, hør da, hør da!
Du ser jo hvordan vi holder på her, på twitter, på facebook. Og når vi går rundt med lebestift.
I familien min er vi ikke i tvil om at det å fortelle om egne feiltrinn også er skryt og selvros. Vi kaller det ******isme (sett inn familienavnet til far). Det er beslektet med reality-tv.
Og vi elsker det!!!
Jeg har forresten blogge-selvsensurert av samme grunner som deg, ogjegbare. Yeah.
Yeah, så greie vi er!
Og dette var jo bare siste bekreftelse jeg trengte, nå slår vi fast at skam og skryt hører hjemme i samme sekk. Artig at det har blitt en egen isme i familien din.
Legg inn en kommentar