mandag 23. februar 2009

Skumle Joel-Peter Witkin

Hvis det finnes et sted der marerittene bor og de som bor der er glade i kunst, da tror jeg de har Joel-Peter Witkin på veggen.


Story from a Book, Paris (1999)

Han danderer og leker med det mange av oss ikke er like glade i å se eller vise fram. Lik, dverger, hermafroditter, kropper som mangler noe, som ser forvridde ut.

Hvorfor så grotesk, Witkin? Selv sier han at en episode i barndommen gjorde uutslettelig inntrykk:

It happened on a Sunday when my mother was escorting my twin brother and me down the steps of the tenement where we lived. We were going to church. While walking down the hallway to the entrance of the building, we heard an incredible crash mixed with screaming and cries for help. The accident involved three cars, all with families in them. Somehow, in the confusion, I was no longer holding my mother's hand. At the place where I stood at the curb, I could see something rolling from one of the overturned cars. It stopped at the curb where I stood. It was the head of a little girl. I bent down to touch the face, to speak to it -- but before I could touch it someone carried me away.

Som Jeanne Storck skriver, har denne historien om Witikin blitt sitert så mange ganger at den nå nærmest lever av seg selv, den har plass i historien om ham enten den er sann eller ikke.


Poussin in Hell, Paris (1999)

New York Times spurte Witkin om hvorfor han ofte kopierer gamle malerier i motivene sine, som for eksempel det over her som viser Nicolas Poussin mens han maler en naken kvinne, hun ligger foran Poussins egen The Assumption of the Virgin.

Hvem vet, kanskje Poussin begynte å male nakne kvinner i helvete? svarte Witkin. Han sa litt mer og, men det var det jeg hang meg opp i. Ja, hvorfor ikke la Poussin sitte der som et 350 år gammelt lik og pusle videre, han må jo få utvikle seg han og.


Interrupted Reading, Paris (1999)

Første gang jeg så bildene hans måtte jeg se lenge. Var det ordentlige kropper? Hvordan i alle dager?

Witkin begins each image by sketching his ideas on paper, perfecting every detail by arranging the scene before he gets into the studio to stage his elaborate tableaus. Once photographed, Witkin spends hours in the darkroom, scratching and piercing his negatives, transforming them into images that look made rather than taken. Through printing, Witkin reinterprets his original idea in a final act of adoration.

For det er ordentlige kropper, virkelige mennesker.

Her var det en fin samling bilder hvis du vil se mer.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Witkin sine bilete tvingar deg liksom til å tenke over saker og ting. Bra link med bilder!

Eg har veldig sansen for han, og har også skrive om han tidlegare.

ogjegbare sa...

Har du Witkinbok? Jeg ble misunnelig, det må jeg ønske meg. Og fin post du skrev, takk for lenke!

Anonym sa...

Fascinerende bilder, likte spes "Interrupted Reading".

ogjegbare sa...

Ja, det er skummelt, synes jeg. Jeg skjønner ikke at det hodet kan være sånn. Halvt.