Det er snart fire år siden jeg så Slava's Snowshow, da hadde han ikke kommet seg til Broadway ennå, men Union Square Theatre er ikke dårlig det heller.
Vi satt langt bak. Vi visste ikke helt hva det var vi skulle se.
Etterpå visste vi ikke helt hva det var vi hadde sett.
De som kan det, sier at Slava Polunin blander ekspresjonistisk teater med russisk avantgarde, pantomime og klovnekunst.
På hjemmesiden sier han at han ikke vil lage teater som kan defineres. Nei, hans teater er mer som en bryllupskavalkade, der han prøver å gifte alle med alle.
Ikke et ord blir sagt, hvis jeg husker riktig. I hvert fall ingen ord vi skal forstå. Og likevel er det humor der, og følelser.
Ensomhet. Masse, masse ensomhet.
Jeg skulle ønske jeg kunne forklare følelsen når scenen eksploderer helt til slutt, kraftig vind blåser snø utover hele salen, musikk dundrer, lys blender. Dette klippet prøver, selv om det ikke var helt sånn for meg. Jeg vinket ikke, jeg hylte ikke og strakk ut tunga.
Jeg satt stille, lente meg fram, og tok inn og inn og inn, ville lagre, huske.
Og når det var over ville ingen gå, vi ville dytte rundt på kjempeballongene, sende dem veggimellom,
opp i taket, til hverandre.
Her er litt miksmaks fra hele forestillingen, jeg liker hvordan han får frakken til å leve, spindelvevaktig snøfokk og snø i salen,
de enorme ballongene:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar