William S. Burroughs og Closet Land

For noen måneder siden så jeg gjennom Sopranos igjen, og siden har stemmen til William S. Burroughs dukket opp i den indre lydgrøten min fra tid til annen.

Jeg snakker selvfølelig om tittellåta fra denne plata, Seven Souls, fra denne sesongåpningen:

De var ikke så verst på å bruke musikk til mer enn bakgrunnspiano, folka bak Sopranos.

Jeg liker stemmer jeg umiddelbart kan kjenne igjen. Jeg liker at Burroughs' er litt tett i nesa, nesten raspete, mørk, jeg liker melodien og rytmen i den. Noen ganger minner den meg om den litt gutturale lyden man kan lage når man så vidt puster, langt bak i halsen, lyden folk lager på film når de ikke får puste. Kanskje er det når de har indre blødninger og drukner i lungene sine? Ok, nok nå.

Burroghs snakker om de sju sjelene i egyptisk mytologi, men wikipedia synes bare det er fem. Dem om det, jeg tror ikke Burroughs ville foretatt de store tekstendringene på grunn av Wikipedia. Og dette kunne jeg sikkert ha satt meg ned og funnet ut av, men, nei. Jeg skal ikke det i dag.

For her er hele låta med hele teksten, en video noen har lagt ut med klipp fra filmen Closet Land, tidlig nittitall. De har i utgangspunktet ikke noe med hverandre å gjøre, men Burroughs hadde jo ikke noe med Sopranos å gjøre heller, for så vidt.

Og når jeg først hadde sett disse klippene fra Closet Land måtte jeg se hele filmen. Og når jeg først har sett hele filmen skjønner jeg jo at jeg ikke bare lenke opp til den her, uten å si noe mer om den. Hele smæla ligger faktisk på youtuben, for den som orker å se der.

Plot: En ung forfatter blir forhørt og torturert, mistenkt for å bruke barnebøkene sine som propaganda. Vi er i en eller annen uidentifisert, tenkt politistat, regner jeg med.

Madeleine Stowe og Alan Rickman er de eneste skuespillerne. Alt foregår i et rom som aller mest minner meg om en teaterscene, en litt surrealistisk en, skeive vegger og linjer, jeg fikk assosiasjoner til Dr. Caligaris kabinett, den tyske stumfilmen fra 1920.

Uansett, en ubehagelig film, som jeg likevel hadde godt av å se. Jeg liker alltid Alan Rickman best når han har disse ubehagelige rollene, gentleman-sadismen her er ikke noe unntak. Og torturmetodene, da. Grøss.

Nei, nå skal jeg gå og spise kake.