Noen av parene ser ut til aa kjede seg paa resorten vaar. Eller, mennene ser ut til aa kjede seg, kvinnene anstrenger seg kanskje mer for aa skjule det, for det maa jo vaere kjedelig aa vaere paa tur med en mann som kjeder seg, eller ser ut som han kjeder seg, slik at du blir redd for hva alle skal si.
Se, saa kjedelig hun maa vaere, siden typen hennes kjeder seg saann!
Kanskje er det bare jeg som tenker saann.
En venninne fortalte meg en gang at hun aldri hadde hatt det saa ille med en kjaereste som paa chartertur til Thailand. Jo vakrere og mer velfrisert det var rundt dem, jo styggere og skeivere framsto forholdet deres. All denne tiden til tosomhet, til aa pleie kjaerligheten, og saa var det ikke saa mye der aa pleie.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Det er ikke noe som så hardt for et forhold som å dra på ferie sammen.
Bortsett fra å få barn sammen da.
Jeg synes det blir for mye oppmerksomhet på dette med «the dining dead». Altså par som sitter på restauranter og ser matleie ut, og folk tolker forholdet deres til noe utdatert, dårlig. Hvis folk selv har opplevd lange forhold må de vel vite at en kveld, en time, et øyeblikk ikke sier så mye om hvordan det er generelt?
Er du sammen så lenge at du har hørt alle vitsene før, kjenner de vanlige historiene mannen din forteller i godt lag, så trenger han ikke konversere deg hver gang dere er ute. Det betyr likevel ikke at spennende samtaler aldri skjer, når dere ser, leser, opplever noe nytt sammen kan det godt oppstå glitrende øyeblikk, for ikke å snakke om lange og spennende samtaler utover natta. Men at et rutinert par skal måtte demonstrere denne magien i enhver offentlighet, også på roligere dager – da vil det bare handle om holde på fasaden, og hva er tristere enn det?
Synline: Ja, ferie kan vaere brutale greier. Hilsen en som vet.
Bharfot: Ja, det blir jo ikke riktig aa doemme et forhold utfra de ti minuttene jeg ser dem stirre ut i lufta ved nabobordet. Men det hender jo jeg gjoer det likevel. Og kanskje ser de paa meg og venninnen min og gjoer akkurat det samme, stakkars gamle peppermoene, saa trist.
Men visst har man vaert blant the dining dead selv. Noen ganger brydde jeg meg ikke om vi satt der som zombier, andre ganger gjorde jeg det. Kanskje var det fasaden jeg var redd for. Kanskje var det at det ikke var noe magi igjen aa vise fram, som ikke lenger kom fram naar det var bare oss to heller.
Legg inn en kommentar