Så mye snakk om meningen med livet, det kan ikke være sunt.
Vi klarte ikke slutte å spørre alle dykkeinstruktørene om hvorfor og hvordan. De lever så annerledes enn oss, bor halve året på denne øya, jul og nyttår også. Er det nok? Blir det ikke kjedelig?
Den største byen er et t-kryss med suvenirer, altfor mange optikere, og en 7-11. Og en haug med små restauranter, joda, men ingen kino, ingen ordentlig bokhandel, ikke konserter, nei, shorts, sarong, treutskjæringer og massage/karaoke.
Og hvor lenge kan man leve med et bein i hvert halvår, i hver verdensdel? Hva hvis du vil ha familie? spør vi. Det finner man ut av hvis det blir sånn, svarer de. Men er det ikke ensomt iblant? spør vi. Jo, svarer de. Og her er dere likevel, sier vi. De nikker.
Noen av dem har alltid visst at det var mest mulig under vann de ville være. Andre reiste seg bare opp en dag, i midten av 30-årene, la fra seg siviløkonomhatten og stakk. Det er et stort valg, sier vi. Angrer dere? Nei, men det betyr ikke at vi skal være her eller gjøre dette resten av livet.
Og der står vi, og aner ikke hva vi vil eller hva vi vil mest. Hun er den som jobber mye, som alltid har visst hva hun vil gjøre, og har gjort det, og jeg burde vel først få grep om hvem jeg er, før jeg kan tenke på å bli noe som helst.
Vi ligger på magen på senga i bungalowen, kladder ned tanker mens vi snakker. Litt tull, litt ordentlig.
Trangen til et uvanlig liv opp mot den like sterke lysten til å leve et vanlig liv. Å ikke vite hva man aller helst vil bruke tiden sin på.
Å blande det at man er flink til å gjøre noe, med å like å gjøre noe. Alt man vil se. Rastløsheten. At noen valg vil utelukke andre. Erkjennelsen av at en slags pubertal identitetskrise man strengt tatt er for gammel til, akkurat nå glir inn i og koser seg med en alderskrise man strengt tatt er for ung til.
Vi lukker øynene og ser for oss at det er vi som skal være her, stå på stranda og se folk komme og dra. De første dagene virker det helt fjernt, det frister ikke. Men rett før vi skal dra, føles det mye riktigere enn å sitte på det flyet.
Men vi dro.
Det er så mange ulike liv som leves. Så mye man ikke visste da man selv sto og skulle svare på hva man skulle bli hele tiden. Første gang jeg fikk spørsmålet var jeg visst veldig forundret, jeg vet ikke hvor gammel jeg var.
Hva jeg skal bli? Holder det ikke bare å være menneske?
6 kommentarer:
Jo.
Det eneste jeg vet er at hver gang jeg reiser bort en stund begynner jeg å tenke på hva jeg vil gjøre anderledes når jeg kommer hjem. Og så forandrer jeg noe, kanskje det er noe lite.
Man får jo tid til å tenke, ta med seg et annet liv inn i prøverommet, se om det passer.
Men kommer tankene så langt at du som regel vet hva du vil forandre når du kommer hjem?
Javisst. Men det er ofte noe konkret og enkelt. Veldig enkelt, som jeg vil begynne å spise pastasalat, jeg vil ha kalde lakener i senga mi, jeg vil gå ofte på konsert. Og så gjør jeg gjerne det.
Jeg tror ikke jeg tenker på å forandre voldsomme ting. Dvs. jeg leker med tanken på å bo steder og lage hotell på steder og så tenker jeg på hva slags jobb jeg skulle få der eller alt papirarbeidet og så syns jeg at jeg har det gøyest på jobben hjemme og at jeg heller kan spare og bare sitte på kafe i en annen by uten å måtte jobbe der.
Jeg er visst ikke så luftig.
Konkret og enkelt er fint. Jeg vil spise mer oppskjært frukt, for eksempel. Og så skal vi dykke mer.
Ja, den hotell-tanken kommer ofte. Men da tenker jeg at alle gjester ikke kommer til å være hyggelige, men noen er kanskje sure og maser og "det er en stor frosk på verandaen". De fleste steder gjør seg kanskje best på ferie?
Men jeg liker luftslottene mine.
Å. som jeg har fantasert om å lage hotell. Både i Hellas og i Lofoten. Eller helst en litt sjarmerende bed & breakfast. Men så bor jeg plutselig på en, og oppdager at de som driver den ikke har hatt en fridag på ti år, og de må stå opp halv seks hver dag for å lage frokost og alt mulig. Og så sitter jeg og er muggen og utakknemlig gjest fordi jeg ba om bløtkokt, ikke hardkokt egg.
Akkurat nå fantaserer jeg forresten om å drive fjellhytte, fordi jeg tror at jeg hadde fått gått så mye på ski. Særlig. Hadde stått inne og laget mat og håndvasket ullpledd, og ikke fått frisk luft på mange dager antagelig. Man i fantasien er det fint, der har jeg fri tre timer midt på dagen og går skitur i fint vær på silkeføre.
Å ja, i fantasien er det bare påskesol, fløyelssnø og varm kakao. Ikke folk med olabukse og 8 pk rosinboller og en halvliter cola i en plastpose som sier at skiene du har leid dem ikke virker.
Hm, det er mulig den der i olabukse er meg, når jeg tenker meg om.
Legg inn en kommentar