Nortec Collective og mitt Tijuana

Oslo World Music Festival, nå er den i gang. I går kveld så jeg de meksikanske dj'ene i Nortec Collective, med en liten gjeng med tuba, trompet og trekkspill. Den harry meksikanske musikken med elektronika, de riktige rytmene, den rette ironien. Det kokte foran på dansegulvet, det var vennlig lenger bak.

Og Nortec Collective snakker om å være fra Tijuana, grensebyen, Strömstad the American Way, amerikanere kommer for å drikke og kjøpe billige medisiner, meksikanere kommer for å ta seg over grensa. Men mange kommer ikke lenger.

Og jeg tenker på mitt Tijuana, jeg sitter i en bil, jeg er så forelsket at jeg tror jeg skal dø, jeg prøver å komme så nær jeg kan,
og du vil også, du strekker deg mot meg.

For første gang ser jeg en skjerm langs en motorvei der små lys former ordene CHILD ABDUCTION og noe om en svart mini-van, og jeg tenker nå skal et barn dø, og jeg skal til Mexico. Fire tydelige filer smelter ned til to rotete på grensa, alt faller sammen, ingen vil se passet mitt, og nå går det en fyr midt i veien som selger høner.

Vi kjører ned til lille Rosarito, vi bor fint, på et gammelt filmstjernehotell, men byen er en liten stripe med tomme spring break-hotell, de har mekanisk okse, de har volleyballbane og sand, men ingen tenåringer som vil drikke seg fulle og skjemme seg ut.
Vi går inn porten til hotellet, Gjennom denne porten har verdens vakreste kvinner gått, står det. Og her er jeg, tenker jeg.
Er det nok?

Jeg kløner på hotellrommet, vi er på badet, jeg prøver å spyle ned i do, den vil ikke, jeg trykker igjen og igjen, oi, oi, do flommer over, do-vann ned på vegg til vegg-teppet, unnskyld.

Jeg insisterer på å bade i et alt for kaldt Stillehav, for når får jeg sjansen igjen, det er ingen i vannet, jeg tenker på hvithai, jeg bare setter meg på huk, sånn, vann til skuldrene, og går opp igjen.
Det får holde.

Vi kjøper øl av en gammel mann, han kan ikke engelsk men han har en t-skjorte som sier I'm shy, but I've got a big dick,
og jeg skjønner ikke mye, men du ler, og da ler jeg også.

Og vi prøver å nærme oss hverandre, between the sheets,
over bordet, mellom ølflaskene, sand mellom tærne, se meg,
jeg vil, du vil.

Og rundt oss er det ingen smårips som vil danse i bare trusa, ingen kameraer fra MTV, det er fraværet av dem, men det er solnedgang, og jeg tenker Sunset Beach og jeg skjønner hva de mener.

Det er å møte noen og bli rystet, å miste den man var og finne en ny versjon, det er å prøve å komme seg på beina igjen, det er å måtte vrikke ankelen noen ganger før man står støtt, det er å måtte ty til teite metaforer.