Helen Levitt: Byen slik jeg skulle ønske jeg så den

Noen fotografier er jeg revnende likegyldig til. Andre får meg til å stoppe opp, jeg tenker Hvorfor legger ikke jeg merke til disse detaljene?, eller Hvorfor klarer ikke jeg å fryse tida sånn? New York-dame Helen Levitt begynte å fotografere byen sin, gatene og menneskene der for sytti år siden. Jepp, hun har holdt på i sytti år.

Hun er sky, hun verner om privatlivet sitt. Er det ikke rart, og fint, at en som lever sitt liv gjennom å se andre, selv ikke ønsker å bli sett?

Her er et fire år gammelt intervju med en ordknapp Levitt, New York Times. Hun får ros for bildene hun tar av barn. Javel, svarer hun journalisten. Jeg har ikke barn selv og jeg kjenner ingen som har dem. Om hun daterer bildene sine? Hvorfor det? Om hun noen gang har fulgt etter folk for å ta bilder av dem? Nei, kanskje, hun kan ikke huske å ha gjort det. Hva jobber hun med? En bok. En bok om hva da? En bok med bilder. Punktum.

Jeg liker blikket hennes:













Bilder og epoker om hverandre. Det måtte nesten bli sånn.