Jeg nærmer meg 30. En del av vennene mine har allerede passert dette skillet, som vel ikke betyr noen verdens ting lenger. La oss alle være unge voksne.
Men noe skjer jo, det kommer en del babyer. Du vet, det som skjer når en mamma og pappa er veldig glade i hverandre. Og det er hyggelig. Jeg synes det er fint at folk får barn, de er som regel søte og det er koselig, og livet blir aldri det samme på den fine måten, og dette vet jeg sikkert mye mer om hvis jeg får barn selv en gang.
Men så kommer egotrippen: Altså, for MEG, var dette med baby mye større de første gangene jeg opplevde at en venninne skulle ha barn. Trengte ikke være en venninne en gang. Bare en jevnaldrende. Er vi gamle nok til det der nå? tenkte jeg. Går det an?
Nå ruges det over alt rundt meg, og jeg er oppriktig interessert når venninner skal ha barn. Jeg kan spørre om ting jeg lurer på, som for eksempel om man bæsjer på seg når man føder. All den pressinga, jeg kan ikke skjønne annet.
Men jeg begynner å skjønne at denne rene babyentusiasmen, denne voldsomme interessen over bare det at en liten person er nyfødt, den er ikke en bunnløs brønn. Den kan ikke bare øses ut. Og derfor må det spares litt. Smøres entusiasmen ut over for mange babyer, da blir laget for tynt, det duger ikke for noen.
Her er babyproblemstillingen oppe hos Seinfeld, litt kårni svarte flekker de første sekundene, men det ordner seg.
Og ja, jeg vet jo at å få barn er en svær greie i livet, at det er viktig. Akkurat derfor prøver jeg å passe på litt, å ikke få overdose. Er det lov å tenke det? Eller er det lite modent, skal man skamme seg litt når man synes at det blir litt mye baby?
Hvis ikke kommer jeg til å bruke halvparten av fritida mi på å kikke på bekjentes babyer og snakke om amming og brystbetennelse. En overdrivelse, visst, men det føles sånn.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
13 kommentarer:
Jeg kan ikke anbefale min egen metode, som har vært å holde meg unna og miste venn etter venn når de fikk barn.
Men dette som skjer med folk når de får barn, jeg har alltid opplevd det som en veldig innadvendt greie. Privat, noe som kapsler deg inn. Foreldre blir veldig foreldre for ei stund, de færreste ser utover, og i bunn og grunn er det stengt innover, med mindre alt går på deres premisser (samtaleemner, hva man kan gjøre sammen). Slik må det være være, jeg kritiserer det ikke. Men som utenforstående, hva skal min rolle skal være?
Nei, det er jo litt trist å miste venner. Men foreløpig har jeg nok å bjude på til venner. Men da får jeg jo også noe igjen, vi kan snakke om mitt liv også, ikke bare bebisen. Det er de babyene til bekjente jeg må kutte ned på.
Men kanskje blir noen venner bekjente, etter at de har fått barn? Jeg vet ikke.
Jeg kjenner jo folk med barn som fortsatt interesserer seg for andre ting enn hvor fast avføringen til minsten er, mens andre blir på en måte bare "mammaen til Sara" og that's it.
Noen blir dessverre foreldre 24-7.
Altså, man er jo selvfølgelig forelder 24-7, men det er noe med det å skille på rollene.
Nå er barnet mitt midt i tenåra og jeg er så glad for at småbarns perioden er over. Jeg ser i grunn ikke på meg selv som spesielt "barnevennlig" heller, men det er en annen greie.
Når barna er bittesmå og små, er det jo forsåvidt normalt at det blir en innadvendt greie som Bharfot skriver, men etterpå...Når barna blir litt større, så synes jeg det er best med de vennene som vender blikket litt mer utover igjen, og er bare mennesket også.
For seriøst; jeg gleder meg over lykken deres som foreldre, men jeg er ikke interessert i vite om hvor mange bæsjebleier den lille håpefulle har produsert i løpet av en dag, hvilken Nestle barnemat som er best osv, hele tiden. Selvfølgelig hører jeg gjerne om små og store framskritt, selvfølgelig kan jeg ha baby'n på fanget og pludre og alt det der, men selv vennskapet blir anderledes, så er det veldig ålreit å føle at man ikke blir glemt som venn pga nye verdensborgere.
Nå vet jeg ikke helt hvor jeg vil med denne kommentaren, men jeg for min del synes det er lov å si at "Nå er det min tur til å dele noe fra min hverdag og jeg forventer at du er interessert i det jeg sier". Men det er kanskje ikke lov å forvente noe fra småbarnsforeldre....?
Vennskap er jo en toveis greie, selv om man har barn.
Nei, hvor man vil? Ikke lage en sånn oss uten barn mot småbarnsforeldre-greie, hvert fall.
Bare konstatere at ting endrer seg, at å gli fra hverandre ikke bare er forbeholdt par som har holdt sammen i tjue år, men ikke en eneste dag til, at det også kan skje med venner når livene man lever blir for ulike?
For det er kanskje litt vanskelig å sitte der, voksen og alt, og gnage hver gang man møtes: Men ikke snakk mer om babyen nå, jeg vil snakke om meg!
Men noen ganger er det jo sånn.
Foreløpig har jeg ikke mistet noen venner til babyhelvetet, men de er jo oppegående folk, de har plass til mer enn én ting i livet. Jeg tror det skal gå bra. Men da må jeg rett og slett prioritere litt mellom disse babyene. Så jeg ikke får overdose.
Mange temaer her egentlig, men jeg velger å kommentere bharfots kommentar.
Jeg tror egentlig at mange (f.eks meg) opplever det å bli foreldre som så overveldende at man stort sett vil være i barneland og har nytte av andre mennesker som også er i barneland. Satt litt på spissen.
Kanskje man bare skal få lov til og også la seg selv være der en stund. Og så kan man komme tilbake til konserter og utstillinger og fyll når man er klar. Da er kanskje de gamle vennene et annet sted og det er jo trist men sånn er det kanskje bare.
Ja, det ble visst ei lita temarøre om babyer. Jeg er ikke så veldig flink til å holde tråden. Det går sånn noenlunde greit når det bare er meg, men gruppearbeid, da bare triller tankene med hvorenn det måtte gå.
Hvis man mister noen på grunn at man er i ulike livsfaser, er jo det veldig trist, egentlig. Men det er vel sånn det er. Men jeg kan jo skjønne at det blir så overveldende at det må bli sånn.
Kanskje er det ekstra kjipt fordi det er vanskelig å sette ord på det som skjer? Det er lettere å si "nå snakker hun bare om baby og barnehageplass" enn "jeg savner den hun var for meg før den ungen kom"? Vil jo ikke framstå som man står der, tretti år gammel og er sjalu på en baby.
Men det er et par stykker jeg nekter å miste, ass. Forhåpentligvis finner man hverandre igjen "på den andre siden".
"Nei, hvor man vil? Ikke lage en sånn oss uten barn mot småbarnsforeldre-greie, hvert fall. "
Jo jo, selvsagt skal vi det! Oss mot dem, det er jo det hele evolusjonen handler om.
Det fins i dette tilfellet to typer folk; Folk Med Barn og Folk Uten Barn
Fnis.
Ja, det er vel omtrent sånn jeg har tenkt, som fr.martinsen sier. De som får barn må få være der i barneland. Dessuten kan jeg forstå det, jeg ville sikkert vært sånn selv, at jeg bare så min egen nye verden. Og jeg føler meg dust hvis jeg skal presse mitt eget på dem, når de åpenbart ikke er on the same page. Jeg er i tillegg en sånn som er livredd for å belaste eller kjede andre, da lar jeg heller være å snakke om meg selv, og lar dem velge tema. Men jeg føler meg fjern, og neste gang lar jeg være å ringe. Jeg klandrer dem ikke, men litt trist er det jo, altså for meg. Det er vel nettopp som eirin sier, jeg savner den venninna jeg hadde før, og det vi hadde sammen før. Det kan jeg ikke hjelpe for, selv om jeg prøver. Så det er nok mest hodet mitt som forstår, ikke hjertet, for å si det litt banalt.
Vi kommer ut av bobla igjen, før eller senere. I allefall de fleste av oss. Plutselig stikker vi hodet opp og ser om det er noen der fortsatt.
Det er det som regel. Heldigvis. Venner er seige sånn.
Men noen vil bare være "mamma", og kun det. Dem om det. Selv har jeg behov for andre roller i tillegg.
Men det har blitt adskillig mindre av fest og fyll, det har det.
Frøken Makeløs: Hehe, ja, det er jo det evolusjonen handler om! Kanskje blir det en kamp som går over flere generasjoner. Mon tro hvem som vinner..?
Bharfot: Det er jo det som er greia med følelser, de er som regel banale? Kjenner igjen følelsen av å ikke ville kjede andre, være til bry. Men jeg vil heller ikke at andre skal kjede meg.
Synline: Så bra at folk kommer ut av bobla igjen! Og jeg kan leve med mindre fest og fyll, bare jeg får litt tid som er "min" og.
Brace yourself, det går nedoverbakke herifra.
Og det verste er det som fr. Martinsen skriver om, når man blir brukt som livbøye for folk med barn.
Jeg elsker å bli invitert til middag hos folk jeg kjenner, føle meg som et av barna gjennom en skrikende middag for så å leke voksentid etterpå hvor de ser på meg med et alvorlig blikk og sier: Du Stranger, du har jo nettdatet. Fortell om det!
Jeg syns de med barn skal leke med de med barn. Med barna.
Og så kan de ta på seg den andre hatten og komme på fylla med oss etterpå og snakke om Sarah Palin og finanskrisa og andre ting vi ikke har greie på. Sånn litt hver for seg.
Herregud, de middagene ja!
Jeg er jo ikke vant til å sitte rundt et middagsbord der noen griner fordi maten er vond, og verten kjefter og sender folk på rommet. Smile høflig, prøve å holde i gang samtalen mens far mugner og mor blir stressa og sur for "nå har vi besøk og det skulle være koselig". Helst begynner mor og far å småkrangle litt om oppdragelse ved matbordet vs middagsbesøk, og jeg føler at jeg sender ungene et skritt nærmere Blå kors med rødvinsglasset mitt.
Så er det voksentid, bortsett fra at det kommer høye hulk fra soverommet én gang i kvarteret, mens jeg blir bedt om å gjøre rede for når jeg pulte sist.
Jo, det er hyggeligere å gå ut og bli dritings og snakke om Palin, kjenner jeg.
Å så deilig at det ikke bare er jeg som må lyve om puleregnskapet!
Legg inn en kommentar