Hva gjør man egentlig med bilder av eks-kjæresten når det er slutt? Skal man pakke bort fotoalbum, bøker med hilsener, den store, gode t-skjorta man "stjal" og andre gaver, ned i en eske og så ned i boden? Kaster man det? Eller skal album med bilder og kommentarer, sirlig satt sammen da man var helt fra seg av forelskelse, fortsatt stå i hylla? Sletter man bare de årene av livet? Ctrl Delete?
Jeg aner ikke, det er derfor jeg spør.
Hva hvis det så kommer en ny kjæreste over dørstokken? Er det da litt kleint at eksen spøker mellom to permer her og der? Eller er det mer melo å ha pakket alt vekk, fjernet alle bevis, sterilisert fortida?
Alt som står framme i ramme fjerner man jo, men fotoalbum og alle disse mappene på pc'en med bilder er jo der fortsatt. Skal man liksom være overmannet av voldsomme følelser, helle nedpå rødvin og slette i vei? Finnes det noen kutyme? Var dette noe man snakket om i friminuttet en dag jeg var syk?
Kan noen seriemonogamister gi råd? Og ikke sånn "du må gjøre det du synes er riktig",
det kommer man jo ingen vei med.
Nei, nei - hva gjør folk?
I barndomshjemmet mitt er det ingen hjelp å få. Foreldrene mine har enten holdt fortiden sin godt skjult, eller så var det ikke så mye action før de møtte hverandre. Men jeg husker at jeg var veldig glad i å bla i de gamle fotoalbumene deres, fra da jeg var helt liten, fra før jeg ble født.
Moren min var på sydentur et par år før hun møtte pappa, det er bilder der hun og venninnene bader med klærne på i bassenget, og så i havet. Og så er det et bilde av to blonde gutter på en balkong. "Jævla svenskefa.." står det under. Jeg synes det var veldig rart å tenke på. Mamma uten pappa. Den fornuftige mammaen min bader med klærne på midt på natta, mamma med fremmede svensker på balkongen, mamma som nesten banner i albumet.
Hvis jeg får barn, vil de noen gang lure på hva i alle dager jeg gjør på karaokebar i Little Korea med en ukjent mann? Hvem det er som holder rundt moren deres på stranda i Mexico? Eller er alle fotobevis fra tidligere kjærester, tidligere liv, borte vekk?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
11 kommentarer:
Slette bilder må du da ikke gjøre! Man river da ikke ut kapitler fra en bok heller.
Alt henger sammen med alt.
Jeg åpner for unntak dersom eksen er en konemishandlende seriedrapspsykopat eller noe lignende. Da kan det slettes og brennes.
Jeg kaster noe som en slags sermoni (å, så ferdig jeg er med deg-ritualet), men beholder noe av minnene.
Greit å se tilbake på hvilke kjekkaser/særinger man var sammen med, når man sitter der på gamlehjemmet og savner ungdomstiden. ;)
Jeg kaster ingenting, men er flink til å gjemme ting. Sånn at nåværende makker i seriemonogamiet ikke finner det. (Tror jeg da. Eller kanskje vi bare lurer hverandre.)
Men egentlig ser jeg aldri på de gamle tingene, så jeg kunne sikkert ha kastet dem. Det virker bare litt pes. Og kanskje de kommer godt med hvis jeg får det skikkelig kjedelig på gamlehjemmet?
Jeg hadde i alle fall blitt stressa av å møte en voksen mann som ikke viste noen tegn på en historie.
Hadde han derimot hatt bilder av eksen lett tilgjengelig, kan det tyde på at de har beholdt et godt forhold, og det må vel være et bra tegn!
Synline: Nei, ikke sant? Sletting blir alt for dramatisk når det er brudd helt uten krisesenter. Jeg liker det du sier om å se på det som kapitler i en bok, det er et fint bilde.
Mirakel: Ja, det er jo litt trist å sitte helt minneløs. I tillegg kan det jo også være greit med litt realitetsorientering. Var han nå så kjekk, egentlig?
Bharfot: Hehe, jeg ser for meg hvordan man har hvert sitt "hemmelige" sted med minner.
Og du har rett, etter hvert som tiden går, ser man jo mindre og mindre på disse gamle tingene. Men kanskje hadde de tatt større plass om man kastet dem? Enklere å velge bort ting som er tilgjengelige, enn å irritere seg over og savne alt det man aldri får se igjen.
Prinsesse lea: Ja, hjelpes - å møte et voksent menneske uten historie hadde jo satt i gang varselklokkene. "Hva er galt med deg??"
Men det er vel en balansegang. Jeg har jo ikke lyst til å åpne baderomsskapet, og dermed få vite at eksdama brukte grønn ob.
du skaffer deg en svær pappeske, og så putter du alle tinga i den. når du får deg en ny kjæreste, så får du bare si til ham at det er din eske. du kan rettferdiggjøre det ved å putte gamle dagbøker og sånt i den også. og hvis du skal se i den så får du vente til han ikke er der. og hvem vet, kanskje han havner i eska en gang han også.
moren min har en sånn eske på loftet. jeg har sett i den en gang. og veit du hva: det likte hun ikke.
Ja, jeg tror nok sånne eks-kjæreste-bokser ikke er ment for avkommet.
Konklusjonen er foreløpig at man får sortere litt. Putebildene havner i eske, mens det som ikke er for kjæresteaktig og tosomt kan få stå i album i hylla.
Oi, jeg er mye mindre sentimental enn alle andre her! Alt som er satt i album hos meg er satt i album og det beholder jeg. Store gaver som jeg har behov for feks gitaren min, dyre fine bøker, sko, fine u-kjæreste-smykker.
Alt annet går i søpla! Her har jeg hevet kjæresteaktige smykker, hvert eneste brev, slettet all mail som er marginalt romatisk, slettet alle bilder som ikke er i album eller som kan virke det minste snuskete. Jeg har kastet klær, småting osv osv. Hvis noen har knust hjertet mitt vil jeg ikke omgi meg med sentimentale greier. Selv for eks-kjærester jeg har et nåværende godt forhold til er alt romatisk ifht til dem (bortsett fra bilder i album) vekk fra livet mitt. Jeg ser fremover og har ikke noe behov for å oppbevare rustne kjærlighetstegn.
Når det er sagt vurderer jeg å til og med redigere fotoalbumene mine, men siden jeg har ca 15 av dem kommer det neppe til å skje...
Herregud, jeg har jo en kjerne av plastelina. Nå er jeg ganske enig med Delirium.
Det vil si, når man først er ferdig med noen, har jo alle de småtingene og ørtogførti bildene ikke den samme verdien lenger.
Men det føles litt voldsomt å sitte og kaste ting også. Jeg føler meg lett litt for dramatisk, ser meg selv utenfra og lurer på hva i alle dager dette er for teater.
Hmm. Kanskje utfasing er tingen? Man beholder album, men for hver gang man flytter/rydder forsvinner annet løsøre man ikke trenger lenger i søpla...?
Dette var fint for meg å lese, er oppi akkurat denne situasjonen nå!
Jeg har ikke lyst å kaste noen gamle bilder, jeg. Det er så enormt fine minner om good times. Og en del av min identitet. Den dagen vil komme når jeg kan se på de uten at vannverket settes igang. Da vil jeg smile og få en god følelse av et levd liv.
Nå skal det jo sies at det var ingen nasty hendelser med bruddet jeg gikk gjennom, bare usigelig trist at en epoke er over. Og jeg har ny kjæreste.
Hvis ny kjæreste ikke takler at man beholder minner fra tidligere forhold mener jeg det er et tillits/sjalusiproblem eller lignende i forholdet.
PS: jeg har ikke I love you-bamsen på nattbordet eller kyssebildet på veggen lenger altså:-)
Så gøy at gamle poster lever videre. Jeg endte opp med å rydde bort det som står framme, og noen av tingene har mistet litt av "ham", det vil si, jeg forbinder ham ikke lenger like mye med dem, eller kanskje på en annen måte, uten de store følelsene?
Bildene er jo der, men ikke framme. De er i album, i mapper på pc'en. Sammen med andre bilder jeg sjelden ser på.
Man må tåle at kjæresten har en fortid, men det er vel måten denne fortiden forvaltes på? Jeg har ikke noe i mot at kjæresten har et godt forhold til eks'en, men jeg vil ikke at det skal være henne han ringer hvis vi har kranglet, etc..
Legg inn en kommentar