Mannen i trappa og Miranda July

Du ligger i senga, livredd, makter ikke vekke samboeren som sover ved siden av. Du har hørt en lyd. Noen er på vei opp trappa, mot soverommet. Tusen tanker, skal du dø nå? Og så begynner det å ta så lang tid at du glemmer at du er redd, du sovner nesten igjen. Burde han ikke ha kommet seg opp den trappa snart?

Kennen Sie Miranda July? If not, I'd like to introduce you, s'il vous plaît.

Hun er kanskje mest kjent på grunn av filmen Me And You And Everyone We Know fra 2005. Her spiller hun en av hovedrollene, og har også hatt regien. Og skrevet manus. Driftig dame.

Her er filmweb sin side om filmen, med trailer og det hele. Og filmanmelder Ivar Winther synes den var en liten juvel og noe av det vakreste han hadde sett på lenge. Han synes også det er en film det er vanskelig å bli sint på, fordi den allerede ligger på ryggen og spreller med beina. Jeg er enig. Visst er det naivt, visst kan det bli litt artsy fartsy. Men jeg kjøper det. Jeg synes ikke hun gjør seg til, at det blir for konstruert, morsomt bare for å være morsomt. Disse rare menneskene, de vises fram med kjærlighet. Hun vil dem vel.

En personlig favoritt er når 7-åringen chatter, og foreslår poop back and forth forever.

Og så liker jeg denne scenen godt, nyskilte Richard og ensomme Christine (spilt av July) akkurat har møtt hverandre:

Miranda July er også performancekunstner og forfatter. I prosjektet Learning to Love You More gir hun oppgaver til folk, som de så løser. Det kan være alt fra å ta et bilde av hvordan det ser ut under senga di eller av to fremmede som holder hender, til å lage et oppmuntrende banner eller sy en babykosedress i voksen størrelse. Og gå med den. Dokumenter kunstverket, send inn, og kanskje blir du med på den neste utstillingen.

Sånn kan det se ut når to som ikke kjenner hverandre holder hender. Mens jeg husker det: Her er wikien hennes.

Og så var det der vi begynte, med novellesamlingen No one belongs here more than you. Aller best liker jeg novellen The Man on the Stairs. En dame ligger og venter på at en innbruddstyv/drapsmann/hva han nå enn er skal komme opp trappa, venter på konfrontasjonen. Er livredd, men han bruker da fryktelig lang tid...?

The man on the stairs pauses for such incredibly long periods of time, I almost wonder if he is having a problem. Like maybe he's disabled or very old. Or maybe just really tired. Maybe he's already killed everyone else on this block and now he's all worn out.

Man rekker å tenke en del når man ligger i senga, ikke makter å vekke samboeren og inntrengeren bruker altfor lang tid opp trappa. Skulle man kanskje ha kledd på seg?

Hvis du synes dette høres originalt ut, er du ikke den eneste som synes det. Nettopp originalitet var en av begrunnelsene for at hun ble tildelt Frank O'Connor International Short Story Award for novellene i fjor. Det er visst en flott pris.

Og her kan du lese hele The Man on the Stairs, hvis du vil. Courtesy of Fence Magazine.