onsdag 17. september 2008

Jeg er hundre prosent meg!

Ja, det er jeg! Og du er hundre prosent deg. Derfor trenger du ikke se inn i kamera, slå fast at, joda, visst er du bare hundre prosent deg sjæl, og tro at du sier noe som henger på greip. Hvem pokker skulle du ellers ha vært?

Du skjønner, de som kanskje oppfører seg litt annerledes når de er med på reality-tv, enn når de er hjemme, de er også seg selv. Hundre prosent! De er ikke tretti prosent Tande P, en desiliter Lisa Tønne og en fjerdedel Amir i kiosken på hjørnet. De er seg selv, bare seg selv.

Folk som lyver er også seg selv. Og folk som ikke forteller alt. Noen ganger føler man seg kanskje ikke helt som seg selv, men man er nok seg selv likevel da også.

Kan dette være en del av opplegget som forbereder folk på å delta i reality-tv? Litt kursing i mediehåndtering, og så forklare alle hvordan dette med å være seg selv henger sammen. Du kan bryte sammen litt her, du kan være en snik man ikke vil stole på der, du kan være snill som dagen er lang - du er uansett altså hundre prosent deg.

Ikke noe å mase om, med andre ord. Du kan likesågodt sitte og gnage om at kroppen vår består av opptil 60 prosent vann, blodet er 82 prosent vann og lungene er nesten 90 prosent vann.

Unntaket er hvis du har fått operert inn nytt hjerte, ny nyre eller noe sånt og er hypp på å filosofere litt. Da kan du velge å kalle deg noen prosent en annen. Men det var kanskje ikke det du mente?

Oi oi oi, ja der fikk jeg sagt det, her kommerre rett fra levra, in your face, fra meg fårru høre det, sierre som det er!
Stønn.

5 kommentarer:

fr.martinsen sa...

Og de som har begge beina på jorda hele tiden, særlig etter at det har skjedd noe spesielt. Hvorfor det, hvorfor skal de ikke sveve litt?

Og de som ikke har forandret seg en tøddel, samme gode gutten vettu. Hvorfor det, skal vi gå gjennom livet uten å endre oss? Nei.

Anonym sa...

Jeg blir egentlig mest mistenksom når jeg hører sånt. Aha! har du noe å skjule?

(Men for å være ærlig så finnes det jo øyeblikk hvor jeg ikke føler meg 100% meg selv. Det er når jeg havner på et sted som føles falskt, i en rolle jeg helst ikke ville hatt. Og det er forsåvidt ganske ofte.)

ogjegbare sa...

fr.martinsen: Ja, de som alltid har beina på jorda, burde heller stikke fingeren i jorda...

Det der med å ikke forandre seg, skjønner jeg heller ikke noe av.

bharfot: Ja, måtte man liksom konse sånn for å være seg sjøl, at man er oppglødd og må skryte av det etterpå? Skjellig grunn til mistanke.

Og jeg kjenner godt den falske følelsen, fisk på land. Og den kommer jo fordi man ikke bare kan være en annen, men fortsatt er seg selv. Sukk...

Anonym sa...

Også er det viktig å være ydmyk overfor oppgaven, er det ikke?

ogjegbare sa...

Visst er det det!