tirsdag 30. juni 2009

Ørevoks

I dag har jeg lært at hva slags ørevoks du har blir bestemt av kromosom nummer 16. Dette er visstnok noe alle vet (har det blitt meg fortalt), kanskje var det bare i mine naturfagstimer vi kun snakket om øreflipper og tungerulling. Satt de andre og sammenlignet ørevoks?

(For den som er/har vært like uvitende som meg: I følge Illustrert vitenskap er våt ørevoks, brun og seig, vanlig blant hvite og afroamerikanere, tørr, grå og hard ørevoks er vanlig blant asiater, nordamerikanske indianere, østeuropeere, sørafrikanere og folk fra Midtøsten. Jeg skjønner ikke helt hva som menes med hvit, tipper at det er oversatt fra Junaiten.)

torsdag 25. juni 2009

Troll på badet

For noen dager siden hørte jeg en historie som gikk omtrent slik:

En mann som jobbet med én med downs fikk flere hektiske telefoner om at han måtte komme til unnsetning med en gang, det er et troll på badet!!. Men mannen kunne ikke komme, og stakkaren ringte igjen og igjen. Til slutt dro mannen hjem til ham. Foran baderomsdøra sto det stablet hyller og stoler. Han flyttet unna, åpnet døra - og der satt det en redd dverg med en innsamlingsbøsse.

Jeg har så klart fortalt videre, men en kollega på jobb hadde allerede hørt historien. Da var det et troll i boden, og ikke på badet. Dessuten hadde dette skjedd med kjæresten til sekretæren til sønnen til en venn av den som fortalte historien. I Trondheim. Da jeg fikk høre den, var det en venn av en venn av en kollega? I Oslo.

Jeg hadde tenkt å gå videre med verifiseringsarbeidet, finne ut akkurat hvem dette var, og har det vært noen innsamlingsaksjoner i det siste, og så videre. Men siden flere har hørt den akkurat nå, er det rett og slett en rykende fersk vandrehistorie?

onsdag 24. juni 2009

Tips for talere

Jeg var i bryllup i helga. Det var veldig fint, og det var mange taler. Jeg la merke til at overraskende mange snakket mest om seg selv når de talte til brudeparet. Fint hvis man klarer å få det sånn 50/50 i hvert fall.

Ellers er mye gjort hvis man unngår å nevne utroskap som en sannsynlig del av livet som ektefolk (rådet var ikke si det!), og talen fra brudens far bør helst ikke inneholde poeng som gir assosiasjoner til incest (Hadde det ikke vært for at det er en umulig situasjon, hadde jeg gitt brudgommen konkurranse!).

mandag 22. juni 2009

De skal ta veggen

Jeg ser for meg at det er noen svenske bartendere som har vært på Schous plass og fusa på veggen. Kanskje finanskrisa tok jobben.

tirsdag 16. juni 2009

Rosa maskin

Jeg fant denne i Longyearbyen på Svalbard da jeg var der for ett år siden.

Jeg synes den ligner på en sementblander, men antar at den ikke er det? Vet ikke hvorfor jeg antar det, jeg vet fint lite om sementblandere. Men jeg likte at den var rosa. Jeg skulle ønske flere maskiner var rosa, lyseblå eller lilla og så videre.

Jeg fant 4

en kunstutstilling (kanskje også salgsutstilling?) under Vøyenbrua på vei til jobb i dag. Det er alltid noe nytt her, det skal den ha, Vøyenbrua.

Men det var ingen mennesker der. Kanskje dette kan være et slags grafittikompromiss? Sette opp bilder i stedet for å male, tegne, spraye og tagge rett på veggen.

mandag 15. juni 2009

Et ekko

Jeg leser erindringene til den danske forfatteren Tove Ditlevsen. Barndom, Ungdom og Gift.

Jeg er halvveis i barndommen, Tove er rundt 11 år og har fått en farlig venninne. Ruth eier gata og forsøker å lære Tove å naske. Det går ikke. Men jeg forelsker meg litt i barnet og enda mer i forfatteren Tove Ditlevsen i dette avsnittet:

I løpet av hele dette lange vennskapet er jeg alltid redd for å avsløre meg overfor Ruth. Jeg er redd for at hun skal oppdage hvordan jeg virkelig er. Jeg gjør meg til et ekko av henne, fordi jeg elsker henne og fordi hun er den sterkeste. Men innerst inne er jeg fortsatt meg selv. Jeg har mine drømmer om en fremtid utenfor gaten, mens Ruth hører intimt sammen med den og aldri skal løsrives fra den. Jeg føler at jeg fører henne bak lyset ved å late som vi er av samme blod. Jeg står i en mystisk gjeld til henne, og sammen med frykt og vag skyldfølelse belaster den mitt hjerte og farger vårt forhold på samme måte som alle intime og varige forbindelser senere i livet.

Jeg skulle ha hentet fram denne boka fra mammas bokhylle tidligere, og hvorfor gjorde jeg ikke det? Mitt tenåringshjerte var alltid sultent på tragedie og Tove Ditlevsen hadde det i monn: Hun var gift flere ganger, det ene ekteskapet verre enn det andre i følge wikien. Hun forsøkte å ta livet sitt flere ganger, og lyktes i 1976.

søndag 14. juni 2009

Beruset, brun og blid

Vi satt ute i bakgården på Mono. Det var egentlig både litt seint og litt kjølig, men vi var ikke kalde. Varmelamper overalt, de varma mer enn alkoholen. Venninna mi fikk nerver av å bli så oppvarmet. Også blir du ikke brun en gang! freste hun, og forsøkte å flytte litt på stolen for å finne varmelampeskygge.

Hvis vi legger til side hudkreft og Statens strålevern, da kunne vi hatt bakgårder, terrasser og uteserveringer med litt solariumsrør i varmelampene. Ikke mye, ikke sånn at man blir brent. Men du kan gå bleik ut på byen og våkne bakfull og kvalm med fregner på nesa. Ikke alle vil bli brune, og det er jo greit. Men i disse betakarotentider må det da virkelig være et marked for det?

fredag 12. juni 2009

Under Vøyenbrua

En kjærlighetserklæring har dukket opp, den var ikke der da jeg gikk forbi i går.

Kanskje det er Leif?

torsdag 11. juni 2009

True colors

Mannen jeg elsker har synestesi. Når han leser, har ordene farger. Som regel tenker jeg ikke på det. Jeg skriver ord, svart på hvitt,
og glemmer at han leser en regnbue.

Hvilken farge har navnet mitt? Jeg var nyforelsket da jeg spurte,
jeg håpet på fine farger. Guloransje, sa han. Det hørtes varmt ut. Jeg ble glad.

Nå er det juni, men kaldt. Hvilken farge har sommer, spør jeg.
Det er grønt hvis jeg hører eller sier det, sier han. Leser jeg ordet er det svart. Han forklarer, S og O er så mørke, fargene på de første bokstavene dominerer, de tar over hele ordet. Det er vanskelig å snu når starten er mørk.

Hvilken farge har elske, spør jeg. Han sier det er gulaktig.
Som navnet mitt.

onsdag 10. juni 2009

Pøbel i Lofoten

Denne garasjen fant jeg i påska, på vei fra Uttakleiv mot Leknes. Eller var det nå en garasje? Det ligner hvert fall.

Jeg klarer aldri å få horisonten rett når jeg tar bilder som dette ute. Jeg tenker på det, jeg tenker nå må den da være rett, og jeg trykker, men nei. Noen ganger lurer jeg på om det er trykket fra fingeren min på knappen som dytter ned ikke bare knappen, men hele kameraet og gjør bildet skjeivt, men hvis jeg skal kjenne etter om det er det som skjer, er det som om jeg mister følelsen i hånda og holder på å miste kameraet i bakken. Nå har jeg gitt opp.

Her er mer fra Pøbel i Lofoten, dessuten et annet bilde av fiskersurferen. Fikk denne fotografen bedre dreis på horisonten?

tirsdag 9. juni 2009

Barnebursdag

Hvis jeg noen gang skal arrangere en barnebursdag skal det tenkes nytt angående kake. Er det ikke sånn at de fleste unger driter i selve kaka og bare vil ha pynten? Jeg skal røre i hop sjokoladeglasur (eller kjøpe ferdig), smøre den utover en tallerken og pynte med seigmenn og seigdamer og nonstop og bamsemums. Én tallerken per pers, og en skje å spise med så klart. Engangstallerken, engangsbestikk og en stor søppelsekk. Og hvis det er noen gamlisunger rundt bordet, noen som må ha stekt deig, da skal de få muffins.

Urtegata

Omgitt av ALL, KNX, VSF og andre skriblerier:

søndag 7. juni 2009

Telefonkatalogen vet når du har bursdag

Og det forteller den gjerne til alle andre også. Du kan jo søke på deg selv og se her.

Men hvorfor? Jeg ser ikke hva slags nytte det skal ha, så lenge du ikke har fødselsåret er det jo ikke så lett å vite hvilken Jan Johansen i Oslo som er riktig likevel.

Fødselsåret er vel ikke lagt ut på grunn av identitetstyveri og den slags?

fredag 5. juni 2009

Gravjakt

Vi hoppet over muren og inn på kirkegården på Gravdal, først etterpå så vi at det hadde vært hærverk der, flere gravstener hadde velta. Hadde vi visst det hadde vi ikke hoppet over muren med hettejakker.

De som jobber på kirkegården hadde hengt opp lapper ved noen av de gamle, gamle gravstøttene som lå nede, det sto Vi har anmeldt osv, men nå som det er som det er, er det fint om stenene kommer opp forskriftsmessig osv.

Vi lette etter denne gravstenen, kanskje var den en av mange mosegrodde som lå med fronten ned?

Hvem er det som ligger der? Sorte Bill? Vi fant den ikke i dag, vi prøver en gang til i morgen.

Tyvlyttet

Det er reunion to seterader bak meg på flyet, tre guttemenn som ikke kjenner hverandre så godt lenger skal "hjem". De skal overraske Even, han skal drikkes ut i helga. De går gjennom gamle kjente, det krever litt merarbeid at de fleste damene har giftet seg og byttet etternavn.

Du vet hun Trine som er gift med Lasse?
Ja?
Jeg og Trine var sammen før.
Å?
Hun gjorde det slutt fordi hun syntes jeg var altfor mye sammen med Lasse. Så ble hun sammen med ham én måned etterpå.


*flat latter*

onsdag 3. juni 2009

You and me always and forever

Noen ganger er jeg redd for at frykten i seg selv skal kunne ødelegge. Jeg er lykkelig. Ikke på den hyperventilerende måten. Lykken har kommet lenger inn, den er roligere, den varmer, den er på ordentlig.

Men hjernen jobber, jeg tenker på Jens M. Johansson som skrev boka Trøst for noen år siden.

Et sted mellom 16.45 og 16.55 sluttet Edvin Strand å elske sin kone. Hun hadde skrudd opp blusset på gasskomfyren, fylt tekjelen med nytt vann fra springen, sønnen var kommet hjem fra barnehagen, nyhetene på radio hadde begynt, og så elsket han henne ikke mer. Det var torsdag 18. januar 2004 og ingenting var det samme.


Jeg er redd det jeg ikke kan forstå, at like overraskende fint som han dukket opp i livet mitt, like skremmende lett kan han forsvinne igjen. Uten at jeg kan gjøre noe med det, da må jeg bite det i meg, jeg må si Nei, det gikk visst ikke, jaja. Jeg må si at det slett ikke er verdens undergang. (Men det er jo det!)

Vi gjør det hele tiden, vi rister det av oss, vi går videre. Men jeg vil heller tenke store tanker, jeg vil høre på magen, den sier jeg er trygg.

tirsdag 2. juni 2009

Det er noen som har det, David Shrigley f.eks.

Jeg kikker litt rundt på nettsiden til David Shrigley. Hvem? Britisk kunstner, 40 år, lifelong supporter of Nottingham Forest FC, hilsen Wikipedia.

Jeg blir nysgjerrig, men kanskje mest av alt misunnelig. Det ser så enkelt ut, tegninger et barn kunne lagd, men antakeligvis ikke likevel. Og Shrigley lever sikkert av dette, kanskje er han rik også? Faen.

Jeg ser at han var i Bergen i 2009, OK, han driver med litt mer enn barnslige tegninger da.

Han ville fått meg til å le (kanskje bare smile hvis jeg var alene) hvis jeg plutselig så dette i byen:


NOTICE, 1996.


DRINK ME, 1998.

mandag 1. juni 2009

Beesley overlevde også Titanic

Den siste overlevende fra Titanicforliset er død, men hva kunne Millvina Dean egentlig fortelle? Hun var bare to måneder gammel natt til 15. april 1912. Det blir historier gjenfortalt fra de andre overlevende i familien, kanskje forandrer historiene seg etter hvert, finner sin egen årsak-virkning.

Hva kunne passasjer Lawrence Beesley fortelle? Han var en ung britisk lærer som skulle til USA på ferie. Samme år som han overlevde forliset skrev han ned minnene sine fra det.

I det siste kapittelet, Some Impressions, skriver han om inntrykkene han sitter igjen med. Han har en følelse av at de hjemme som leste om forliset i avisa, var mer grepet av skrekk enn de som sto der på dekket og så havet nærme seg inch by inch. Det skjedde så sakte, så udramatisk i all sin dramatikk at denne stillheten også grep passasjerene, skriver han. Det var ikke noe egnet tidspunkt for å få sjokk, erkjennelsen om at dette ikke går så bra kom for sakte.

Og så var det så stille, stjerneklar himmel, rolig hav, øredøvende stille.

Klart det blusset opp til panikk til tider, for eksempel når de første nødrakettene ble avfyrt, men ellers beskriver Beesley en frykt som rullet som en bølge over dekk, rolig fram og tilbake, aldri for høyt. Han følte seg noen ganger som en tilskuer, at han trygt sto og så på noe som måtte være et skuespill, andres fikling med redningsvester, det kunne ikke være sant.

Det hører med til historien at Beesley kom seg ombord i en av livbåtene. Han vet ikke om det fortsatt var stille da den siste livbåten forlot Titanic. Kanskje hadde teorien hans om den noble, britiske rasens kollektive og naturlige verdighet fått en knekk.