Nts nts nts

I går var det et par russebusser som tok seg en liten strekk på beina og en trance-dans utenfor blokka mi. Jeg lå i senga og hørte på dem, og begynte å lure på hva i alle dager det er med den musikken russen hører på.

Når jeg skal være ung (og det føler jeg for å være rett som det er) hører jeg på P3, og jeg tenkte at jeg dermed har en viss peiling på hva kidsa hører på. Beyoncé, Ida Maria, The Killers og så videre. Men det er aldri P3 de abnorme lydanleggene på russebussene pumper ut. Det er det greiene her og fytti helvete og så videre. Nå er dette sikkert helt håpløse eksempler, men vær litt raus med meg, du skjønner hvor jeg vil.

Jeg begynte å tenke på da jeg var russ i 1998. Og det var den samme greia da. Joda, noen av bilene spilte Jokke og sånn, men vi fant oss i å bli pumpa fulle av de greiene her likevel. Det var liksom det som skulle spilles. Hvorfor det? Og hvorfor blir ikke denne musikken utdatert, vil det til enhver tid være marked for techno og trance blant drita 18- og 19-åringer i kjeledress?
Dumt spørsmål.
Jeg tar alt tilbake.

Spøkelsesstasjoner

Hvis du er hjemløs og har kost deg i nedgangen til gamle Volvat t-banestasjon, skal du nå ryddes vekk. Det skulle du tenkt på før du søpla sånn!


Wikipedia har forresten en egen artikkel om spøkelsesstasjoner. Og nå har jeg lært at uttrykket stammer fra etterkrigstidas Tyskland da landet ble delt i to, og dermed t-banen i Berlin også.

Arkitektur i trøbbel

Hvert år legger National Trust for Historic Preservation fram ei liste over bygg i USA som de mener er truet på den ene eller andre måten.

In recent years the Trust has been pushing people to recognize that mid-20th century Modernism is another kind of historic heritage, and we're gonna miss it, or at least the good parts, when it's gone, skriver Richard Lacayo på bloggen sin hos Time.

Her er noen av byggene:

Überarkitekt Frank Lloyd Wrights Unity Temple er i ferd med å bli ødelagt av vannlekkasjer og menigheten har ikke råd til å reparere.

Miami Marine Stadium har stått og vansmekta siden orkanen Andrew i 1992. Nå er den blant annet kladdebok for grafittifolket i Miami.

I denne hangaren i Utah sto bombeflyet som slapp atombomben over Hiroshima.

Miami Marine Stadium er fra 1963. Om tretti år snakker man kanskje om å frede bygg jeg har et forhold til, at de er historisk viktige. Historisk har innhentet foreldrene mine, lurer på hvordan det føles når jeg blir historisk. Jeg sier ikke at jeg er så himla gammel nå, men jeg ser jo hvilken vei det går.

Apropos kjendiser

Britney Spears er visst hekta på hagearbeid.

She’s committed to learning as much as she can about horticulture and how it impacts your wellbeing. Whenever she returns to her California home she’s straight out in the garden working.

Dette tar jeg som et tegn på at Britney har blitt eldre, rett og slett. Jeg har blitt ordentlig glad i planter først de siste årene. Det gjelder visst andre også. Hvis jeg kan bruke mitt erfaringsgrunnlag til å lage en generell regel, vil jeg si at det skjer rundt 28-29. Sånn sett er Britney litt tidlig ute, men til gjengjeld har hun blitt voksen tidligere enn meg?

I helga har jeg tenkt til å potte og plante litt ute på balkongen.

Jeg er så glad jeg ikke er kjent

Jeg er så glad for at folk flest ikke vet hvem jeg er. Jeg er så glad for at jeg kan la være å være skikkelig blid mot han som sitter i kassa på Kiwi uten at han legger merke til det, uten at han gidder fortelle alle han kjenner at hun der var og handla hos meg, og hun var skikkelig sur og trøtt og kjøpte tre boksøl og en frossenpizza.

Jeg er så glad for at jeg kan være sur og sikkert forbanna hvis jeg har leid et eller annet lokale og femti barn/ungdommer/voksne er der inne, og jeg trenger ikke ha på grei-smilet, jeg kan si UT! og være sur. Etterpå kan jeg tenke at jeg overreagerte og at jeg skulle sagt Unnskyld, men jeg tror det har skjedd en misforståelse, men jeg slipper å ha telefonmøte med manageren eller pressetalsmannen min og legge pr-strategi, jeg kan enten si unnskyld, eller jeg kan la være. Og de færreste kommer til å bry seg.

Dosis

Hvorfor heter eggedosis eggedosis, og hva er det som er dosisen? Er det en dose egg, på en måte? Nei, det tror jeg ikke.

Kan man lage andre typer dosis, jeg bytter ut egg med noe annet og visper i vei med sukker? Eller er det best å beholde eggene og bare legge til noe annet? Kan jeg lage fiskedosis, potetdosis, nepedosis, kalvedosis, når jeg først begynte å tenke på dette blir jeg aldri ferdig. Overalt rundt meg ser jeg noe å lage dosis av.

De lager jo skum av alt mulig på flotte restauranter, de lager kanskje ulike dosiser og?

Kloner

Dette er sikkert ikke sant, men en eller annen gang har en eller annen fortalt meg om Tor og Aud som fikk tvillinger og kalte dem Tor-Audun og Aud-Torunn.

Vi har ei tulle med øyne blå

Dette er et av de fineste dyrene jeg vet om. Og skumleste.

Det minner meg litt om et foster, så rosa og gjennomsiktig og på dette bildet er bakgrunnen så mørk, det kan fint være inne i magen. (Ja, jeg ser at den står på en stein, men likevel).

Jeg lurer på hvordan gravide kan gå rundt og stråle og ikke være livredde for at det er et smilende, lite salamanderromvesen med fjærlignende eksterne gjeller rundt hodet de bærer fram.

(Dette er forresten en axolotl)

Det er Emilie Autumn som gjelder

Etter jobb ble det en øl på Olaf Ryes plass, vi satt og så mot inngangen til Parkteatret. Der var det lang kø allerede før vi kom, de sto der i hvert fall i én time og ventet før de slapp inn.

Alle som gikk forbi smilte og så glade ut, er det meningen at man skal bli i godt humør av emostilen? Men det var god stemning.

Det var også noen foreldre som sto der med barna sine, kanskje 10 år gamle jenter med litt blått og rødt i håret, hvit- og svartstripete tights og lekesolbriller. Jeg blir glad når jeg ser foreldre som blir med barna sine på konsert.

Vi lurte på hvem i alle dager de skulle se og høre. Det var Emilie Autumn. Jeg hadde aldri hørt om henne før. Jeg føler meg litt gammel og i utakt. Ikke at jeg nødvendigvis ser meg selv i den køen. Men jeg kunne godt tenke meg å i det minste ha hørt om det kidsa hører på.

Tannpuss er kjedelig

På fredag snakket jeg med kolleger om kjedelige ting, og jammen kom ikke tannpuss høyt opp på lista hos dem også.

Vi lagde denne i Thailand i høst. Jeg vet ikke helt hva undulater gjør der, jeg har forsåvidt aldri blitt kjedet av én. Men ikke underholdt heller, det må sies.

Ingen avdåp

- Vi står ikke med hårfønere og blåser vievannet ut av håret på folk, sier seniorrådgiver i Kirkerådet, Per Kristian Aschim til Fritanke.no.

Det er altså ingen avdøpningsseremoni, det holder med en enkel utmelding. Godt å vite!

Hodehettegenser

Gjennom danske Politikens moteblogg fant jeg Headhoods, et sted i Brooklyn som lager hettegensere med ansiktstrykk på hetta. Jeg liker idéen.

Jeg vil ha en sånn med legohode på men den kommer bare i gult, jeg tror ikke det er en fin farge til meg.

Ja, jeg skjønner at du ikke vil

Bare en tanke, kjapt. Når en kvinnelig rollefigur i en film blir presset til å stille opp på vovede bilder eller i en pornofilm gråter hun ofte og ser så ulykkelige ut, mens kameraet går.

Det irriterer meg. Blir ikke bildene og pornoen de liksom er med på straks for et mye, mye smalere publikum? Er ikke poenget med mainstream porr at jentene skal se kåte og tilgjengelige ut? At de skal se ut som de har lyst?

I går var jeg innom Fame på den rare kanalen TMC eller TCM, der Coco skal prøvefilme og må ta av seg blusen og sitter og hulker mens den sleske fotografen sier hvor deilig hun er.



For en uke siden så jeg The Black Dahlia, der dukker det opp en film for gentlemen i bevismaterialet og den drepte dahliaen gråter under sexscenene.


Jeg stemmer for: Rollefiguren kan prøve å gjøre det den sleipe fotografen ber om, spille rollen som porr-kitten, evt gråte litt off-camera, så ta seg sammen. Ferdig, ta på klærne, kanskje litt tom/blank i blikket, gå hjem og evt gråte der eller i en scene senere i filmen. Det finnes mange måter å vise at ting ikke er helt OK på.

How to save a life

I hvert fall et fugleliv, det er også liv.

Hver sommer (to av to så langt) dør en fugl på balkongen min. For snart to år siden skjedde det mens jeg var på en tre uker lang ferie. Da jeg kom hjem lå en skjære på rygg på balkongbordet. Den var full av hvite larver og satt fast i bordplata da jeg prøvde å dytte på den. Det var ekkelt.

I fjor sommer skulle jeg flytte en blomsterpotte ned fra balkongbordet, og jammen stakk det ikke opp to små føtter og en liten meiserompe mellom bladene.

Døde fugler er noe av det ekleste jeg vet. Jeg ser for meg at de er litt porøse, jeg finner aldri de riktige ordene for hvorfor jeg synes de er så ekle, men jeg får prikker i synsfeltet og høy pipelyd i øret av dem. Tenk om det flyr en i vinduet mens jeg sitter der ute, kanskje den detter ned i håret mitt. Nei, det må bli en slutt på det her.

Men hva gjør jeg? Jeg har store vinduer, jeg bor i 6. etasje og ser ut mot trær og atter trær, det er vel derfra de kommer. Henge opp uro er et forslag jeg har fått. Men jeg vet ikke om jeg orker urolyd dagen lang. Og bryr de seg om litt plinkplonk når de kommer i full fart? Hjelper det å ta for persienner og gardiner? Men jeg vil jo ha lys inn. Og fugledødarvinduet er vestvendt, jeg har sol det meste av dagen. Det er vel derfor de flyr inn i vinduet i hundreogtjue, glasset speiler trærne.

Forslag?

New York gjennom et lekekamera

Tyske Johannes Huwe har tatt bilder av New York med et lekekamera. Det heter Holga, er ganske enkle greier og mer et kultkamera enn et lekekamera i følge Wikipedia. Jeg liker bildene. Jeg vil også ha Holga.

Det minner meg om når jeg en sjelden gang låner pappas gamle polaroidkamera, og glemmer at jeg synes det blir få bilder for pengene. Det er noe med det kvadratiske utsnittet, fargene og lyset, hvor i fotografiet det er uskarpt. Jeg er glad jeg ikke trenger å ta alle bildene mine med et sånt kamera, men jeg liker å kunne gjøre det.

Kanskje trenger jeg heller ikke nok et tungvint kamera, kanskje pappas polaroider fortsatt gjør nytten. Noen får jo til gull med det, som på bildet til høyre.

Og det er jo så greit med digitalkamera, én ledning og så har jeg bildene på maskina. Jeg har knapt brukt det analoge speilreflekskameraet mitt etter at jeg kjøpte et digitalt kompaktkamera. Selv om jeg jo var glad i bildene det tok.

Tilbake til Johannes Huwe, det er flere bilder på hjemmesiden hans. Først lurte jeg på om bildene var tatt for lenge siden, men det var fargene og utsnittet som lurte meg. Når jeg begynte å se gjennom bildene så jeg jo at dette er "nå".


Jeg lurer på om han har gjort noe med bildene etterpå, eller kom de bare slik, fiksferdig Holga-style? Vil mine bilder se sånn ut bare jeg trykker på knappen? Det er egentlig det jeg lurer på.

Det har blitt bok, det var sånn jeg fant ham.

Nå: Prevensjon uten lyd

Jeg smiler fortsatt av femidomet, selv om jeg vel aldri har sett et på ordentlig. Nå er det kommet i en ny og bedre versjon, og så lager det ikke lyd. Lyd?? Lagde femidom 1.0 så mye lyd at det var plagsomt? Gnissing, skriver VG, jeg tenker på den lyden som kommer når man krøller sammen en plastpose.

Og det slår meg hvor utrolig mye usexy greier det er med sex. Dette ville jeg nok bare ha prøvd sammen med en jeg kjente virkelig, virkelig godt. Eller, ta det med på byen, bli med fremmed hjem og han får i hvert fall noe interessant å fortelle venner dagen derpå?

Her hviler Trofast

For sånn ca ett år siden ble det bestemt at det skulle komme en dyregravlund i Asker. Jeg vet ikke om den har åpnet ennå? Jeg lurer på om den kommer til å være helt tom først, at den må vente på at kjæledyr dør, eller om folk kommer med årgammel aske og vil ha dyra sine der, og vips så er kanskje en fjerdedel fyllt opp allerede?

Det som skal bli dyregravlund, er et skogholt nå. Det er ikke tilfeldig i følge etnolog Liv Emma Thorsen. Hun mener at dyregravlunder er marginale i dobbel forstand, det er få som vil benytte seg av dem og de er i skjæringspunktet mellom kommers og ideelle målsettinger, mellom fornuft og følelser, mellom helligbrøde og det hellige. De skal ikke provosere, de skal gjemmes bort og stråle ydmykhet. Det er man enige om, også de som arbeider for å få dem.*

Jeg lurer på om det er noe vi skal skamme oss litt over, å ønske å begrave et dyr som om det var et menneske. Å ha vært så glad i et dyr. Hvorfor det? Tar det noe av verdigheten fra hvordan vi begraver mennesker? Kan ikke de dyreglade få lage sine ritualer og holde på, så kan de som ikke skjønner hva i alle dager alt styret skal bety ikke la seg bry med det? Er det så farlig om en kristen mann håper han møter bikkja si igjen i himmelen?

Det har vært den private varianten av dyregravlund for dyra jeg har hatt. Minus akvariefiskene, de spylte pappa ned i do. Han sa at det var en slags motorvei til havet.

Jeg begravde hamsteren min i hagen. Cornelia fikk en isboks til kiste, rundt kroppen la jeg bomull og noen blomster. Det så egentlig ikke så verst ut, særlig siden vi aldri helt fant tonen, Cornelia og jeg. Kanskje prøvde jeg å bøte på dårlig samvittighet.

Det var annerledes da hunden vår døde. Vi var veldig triste, hele familien. Günther, en litt teit, veldig elsket Berner sennenhund hadde fått kreft. Da veterinæren åpnet ham var det ikke noe han kunne gjøre, kreft og kuler overalt. Vi kunne velge: Sy hunden sammen og la den leve et døgn eller to, eller la den slippe. Vi valgte det siste. Günther ble kremert, og vi fikk en urne med aske.

Det var meningen at hunden vår også skulle begraves i hagen, ikke ved siden av hamsteren, men under favorittbusken. Så gikk årene, det ble mindre trist, og urna står fortsatt i gangen hos foreldrene mine, i et skap med malingsspann, salmiakk og hageredskap.

Og vi ser på urna i blant, hver gang vi skal ha noe i det skapet, og tenker på Günther. Jeg tror ikke jeg hadde besøkt en dyregravlund like ofte. Men jeg kjenner at jeg liker tanken. Etter å ha ryddet bort Stephen King-traumer.

* Den Offentlige Dyregravlunden av Liv Emma Thorsen i Din, tidsskrift for religion og kultur, nr 1/2002.

Trommelgrill

I dag luktet det grilling i Herslebs gate. Grill lukter sommer synes jeg. Eller påske. For én uke siden satt vi rundt grillen med pølser på spyd og skisko på beina.

Og for en grill! Dette er en trommel fra en vaskemaskin, man kan visst få kjøpt dem på Elkjøp for hundre kroner. Det sa i hvert fall faren til venninna mi, det var han som hadde skaffet seg denne.

Og så er det bare å sette den rett på snøen, ta oppi litt ved og tennvæske, tryll tryll. Den kanten på sida er fin til å varme pølsebrød forresten.

Sladder

Borkenes Graffiti City.

På Borkenes tagges det med punktum. Det veier nesten opp for at R'en forsvant. Men Livepool er kanskje bedre enn leverbasseng.


Ikke langt unna så vi et annet statement skrevet på samme ryddige måte, ett tegn på hver stein.

rimi + prix = expensive (dyr).

Inkluderende å oversette synes jeg.

Alt-i-ett

Kort vei om uhellet skulle være ute.
Og de døde er vel ikke så skuddredde.

Hva vil du gjøre før du dør, baby

Det eneste utestedet i Gravdal i Lofoten heter Titanic Dancing.


Først tenkte jeg at isfjell og folk som drukner ikke var noe særlig å komme i stemning av. I stedet vitser de litt, de som bor her, de sier Jo, eg har gått på mangt et isfjell der.

Men jeg tar det tilbake, kanskje de som driver Titanic Dancing har et ess i ermet, de er ute etter den Last Night on Earth-følelsen. Klokka er snart 3, de stenger serveringen baby og det kommer aldri en dag i morgen, aldri bakfyll og klamydia og anger, bare bli med meg hjem, bli med meg hjem, bli med meg hjem.

Besøkstid

Jeg går forbi Oslo fengsel, eller Botsen, hver dag på vei til og fra jobb. På vei hjem, i seks-sju-tida, ser jeg noen ganger folk gå opp alléen, da er det besøkstid for pårørende. På nettsidene kaller fengselet selv alléen for "Olsenbandeinngangen". Så fint at de hjelper folk og forklarer hvor de skal gå. Kanskje noen synes det er vanskelig å spørre om veien akkurat dit.


I dag så jeg en dame med grønne støvletter, spiss tupp og høye hæler gå opp Olsenbandeninngangen. Hun hadde pyntet seg, men hun strevde litt med å komme fram, veien var fortsatt våt og gjørmete, og hælen sto spiss og tynn ut. Jeg lurer på hvem hun skulle besøke. Noen på avdeling A, det er da man bruker den inngangen. Og med de støvlettene der, en kjæreste kanskje?


Slik ser det ut inne i sentralhallen på avdeling A.

Og jeg lurer på hvordan det er å sitte der inne, midt i byen, men ikke midt i byen likevel. Om sommeren er parken foran Botsen full av engangsgriller, øl, unger og musikk. Er det fint å ha noe å se på, eller gjør det at du savner verden utenfor enda mer?


Sånn kan cella di se ut hvis du er innsatt på avdeling B.


Og dette er et fellesrom på avdeling C. Det ser litt kaldt ut, og jeg er ikke så glad i de benkene. Mye styr å reise seg og sette seg ned hvis det er mange som sitter der. Lurer på om noen bruker pianoet.

Jeg har stjelelånt bildene fra Statsbygg.