Ikke Titanic, Titan.

Lillebror har akkurat begynt å lese bøker. Han er 23, han kan lese, det er ikke det. Han har bare ikke skjønt greia.

Derfor var jeg litt overrasket denne jula, han ønsket seg en bok fra 1898. The Wreck of the Titan or Futility av Morgan Robertson.

Den handler om et usynkelig* skip, Titan, som kræsjer i et isfjell nord i Atlanterhavet, og - synker.


Fjorten år etter at boka ble gitt ut, skjer det samme med Titanic. Men denne gangen er det ikke i en bok, det er på ordentlig.

*usynkelig? Er det ord? Usenkbart? Jeg ser meg blind, og er for lat til å slå opp. Kanskje noen der ute i den store, gjørmete labyrinten vet.

Løgn og forbannet dikt. Igjen.

Denne gangen var det ekteparet Rosenblat som ble ferska etter å ha vært hos Oprah. For noen år siden var det den amerikanske forfatteren James Frey som kunne legge til juksemaker pipelort på cv'en.

James Frey hadde fått utgitt den selvbiografiske boka A Million Little Pieces. Å, for et selvopplevd epos om rus, misbruk og nedturer, om å reise seg igjen! Oprah elsket den. Leserne elsket den. Helt til det viste seg at alt ikke var så sant likevel. Oprah klikka, journalister koste seg med å finne hver eneste halvsannhet, halvløgn, løgn. Visst var det ikke sånn at alt var jug. Det var bare det at de mest sentrale punktene i boka var det.

Her er artikkelen hos The Smoking Gun som startet nedturen.

Nye utgaver boka kommer nå med en liten hilsen fra Frey, om at ting ble endret for å forsterke bokas intensjon. "Nei, det skjedde kanskje ikke sånn. Men det føltes sånn!"

Men det er forskjell på en natt i fyllearresten, og å sitte inne i flere måneder.

Frey er fra Cleveland, jeg kjenner folk derfra. De synes det var morsomt at den litt brysomme, clueless stamgjesten som eglet seg innpå folk på en av sportsbarene, plutselig satt hos Oprah og la ut om hvor hard ass han hadde vært.

For akkurat dette skjønner jeg ikke - man lever jo ikke i et vakum, jeg kan da ikke bare dikte meg eit liv, og satse på at ingen som kjenner meg kommer og sier ehm, er du helt sikker på det?

Trodde Frey det? Trodde virkelig ekteparet Rosenblat det? Eller bare ballet det på seg, litt etter litt, og så vokste de seg for store, løgnene?

Hvordan er det med den der selen for tida?

Hvordan ligger vi an med de der pelsdemonstrantene for tida? Og hva med selen, hvor ligger den på save an animal of your choice-børsen?



Jeg fikk selskinnsstøvletter til jul. De er noe av det varmeste, fineste jeg har sett, og når jeg tråkker rundt er det like deilig som å gå i UGGs, minus skammen som kommer med utdaterte motesko.



Men så var det det med pels, da. Før jul var jeg på middag i Uelandsgate, en av gjestene sa Skal vi ikke ut på Grünerløkka likevel? Det er jo så sinnssykt kaldt, da kunne jeg jo hatt på meg pelsen. Sist hun hadde hatt med seg loppemarkedsjakka i Thorvald Meyersgate, hadde fulle folk skjelt henne ut. Nå visste hun bedre.

Kommer fulle folk til å løpe etter meg også? Kommer de til å kjefte og smelle og si at jeg går rundt og tråkker i selunger som har blitt ishakka i hodet? Jeg håper jo ikke jeg gjør det, men hva vet jeg, jeg var ikke der. Må jeg passe meg for maling og spraybokser? Lar de seg lure, de sinna, hvis jeg forteller at akkurat disse selene var kjeeeempegamle, de hadde levd et godt liv i en dritkoselig isråk, folk hadde kommet og kilt dem på magen, gitt dem fisk og andunger.

Mormor hører dårlig, men husker godt.

Hun forteller om morfar, som døde for fjorten år siden, morfar som forsvant lenge før det, han kjente oss ikke igjen, han kjente ikke igjen seg selv.

Men vi snakker ikke om det, mormor forteller fra før det triste, så glad han var i dyr. Kom alltid for seint til bussen hvis det var no krøtter langs vægen, da måtten stoppe å prate åtem.

Mormor og morfar traff hverandre for første gang mange år før de egentlig traff hverandre. Sirkuset hans var innom bygda hennes, men hun la ikke spesielt merke til mannen som sov oppå løveburet om natta, og han la ikke merke til henne, en av mange storøyde jentunger.

Morfar tok ryggtak med bjønn, og mistet halve håret sitt til den luggende mandrillen. Ryggtak er bryting, forklarer hun, mandrill er sånn bavian som er stygg i rompa. Mormor lager grimaser, tenk, så stygg var den rompa!

Morfar klarte aldri å slakte grisen, Pernille, hver jul grudde han seg, hver jul lot han være. Da han ble senil stakk han unna døde kattunger i bukselommen.

Men før det jobbet han som fyrbøter, som sånn som får opp alle mulige knuter på sirkus, som kokk på Amerikalinjen, som tømmerhugger, som operasanger.

En dag hadde han reist inn til byen for å få arbe', og kom ikke tilbake. Mormor, fembarnsmoren, fikk et postkort fra København etter tre uker, han hadde tatt seg hyre på en båt. Hun får sinte øyne, vi får ikke spørre mer om det. Noen år senere ville eldstemann ut på sjøen, bare femten år gammel. Mormor nektet å skrive under papirene, han var for ung. La nå gutten prøve seg, sa morfar og signerte.

Men så var det andre dager, hun sto på kjøkkenet og lagde mat, og inn gjennom vinduet kom sol og sommer og morfars stemme fra langt innimellom trærne, O Sole Mio, mens han hogde ner ei grån.

Sykehuskunst

Mamma har fått julegave fra jobben sin, en bok om kunsten på Ahus. Så fin gave, sier jeg, vi blar i den. Hun viser meg skulpturen utenfor barneavdelingen, en enorm rød koffert med hvite blomster, sånn som alle barn hadde på 70- og 80-tallet. Jeg hadde en blå.


Egentlig skulle de lage en solsikke, den skulle stå på sokkel. De kjente at det var feil, de tre kunststudentene som fikk oppdraget. Så ble det en barnekoffert i stedet.

Jeg håper den gir noe til de som er barn nå, som er der, og at de voksne kjenner den igjen, kanskje tenker de på egen barndom?
Og en koffert, noe med å reise, jeg pakket med meg bamsen min, Trysil, et par Fisher Price-folk og et Langbein-klistremerke.
Så var jeg klar.

Noen ganger var jeg med moren min på nattevakter da jeg var liten, hun redde opp en seng til meg med hvite sykehuslaken, trillet den inn på et lite rom med mange hyller, så lå jeg og kofferten der.
Jeg lekte med en jente med bandasjer over hele seg, bare hull til nesebor, munn og øyne. Og jeg tenkte ikke på brannen hun kom fra, men på lekene hun holdt i hånda.

Vi blar i boka, og mamma sier at jeg burde bli med henne på jobb en dag, at det er mye å se. Ja, sier jeg, kanskje når venninna mi skal føde der i februar?


Jeg liker også denne tegningen av Julie Nord, rett på veggen på barnesenteret, fra gulv til tak. Den passer der.

Jeg tror det gjør noe med oss, sier jeg til mamma. Å ha omgivelser vi liker, særlig for dere som er på jobb der hver dag. De syke og pårørende har nok andre ting å tenke på, men jeg tror det betyr noe for dem og.

Joda, svarer hun. Men hun synes pengene kunne ha blitt brukt på andre ting, som å opprette flere stillinger, få åpnet alle avdelinger. Jeg sier noe om at det kanskje er andre budsjetter,
men kreft trumfer kunst.
Likevel.
Jeg blir glad av den kofferten.

Skipperen kommer i januar

Jeg har ikke dreis på å holde det jevnt ryddig hjemme. Jeg vasker ikke klær litt her og der. Nei. Brødskive med mugg under senga, aviser og klær på alle flater, én ren t-skjorte igjen, og jeg bretter ermene opp, jeg klapper hendene sammen, jeg er klar,
I rise to the occasion.

Sånn er det med kroppen også. Jeg kan ikke middelvei. Ikke i dag skal du få øl og potetgull, kroppen, men så skal vi spise sunt i fire-fem dager igjen. Eller måtehold! En sjokoladebit er aldri nok.
Jeg spiser og drekker og dvasker meg gjennom høsten, finalen er alltid romjul og nyttår, god og mett, med klær som satt bedre før, dårlig hud og ballongmage.

Enter januar: Blodtrening og brokkoli, matchkropp til påske og masochisten i meg elsker å være i sunnhetståka noen måneder.
Så kommer sommer med begynnende forfall,
og til høsten skal jeg samle spekk til neste vinter igjen.

Lås døra, nissen kommer

Mamma elsker nisser. Dette er den skumleste hun har,
broren min kjøpte den til henne da han bodde i Florida.


Delstaten for seriemordere og alligatorer.
Så klart den kommer derfra.

Shark attack. Slik, slik eller sånn.

I statistikk over haiangrep skiller man mellom tre ulike typer:
Hit and run, bump and bite og snikangrepet.

Hit and run er det vanligste, og også det du mest sannsynlig kommer levende fra. Et typisk angrep er vel noe sånt: Offeret svømmer eller surfer ikke så altfor langt fra land, ser ikke haien før den biter til, og blir bare bitt én gang. Ofte i beinet, i leggen, og som regel ikke verre enn noe et parogtjue sting kan fikse.

Man tror det handler om mistaken identity, det høres jo så tilforlatelig ut. Ooops, sorry, trodde du var en syk sel, my bad.

Så hvorfor ikke fortsette å småspise litt, mens den først er i gang? En hai vil bruke et par døgn på å fordøye et menneske. Mye bedre å fylle magen med tjukk og deilig spekksel, mange flere kalorier.


Så var det bump and bite. Ikke fullt så vanlig som hit and run, men desto farligere. Dette går som regel utover svømmere og dykkere i dypere vann. Haien sirkler seg inn, dytter litt borti, dunk, før den angriper. Siden haihud er som sandpapir, den er full av noe som ligner på små mikrotenner, denticles, skrubber den deg opp,
du begynner kanskje å blø, og det trigger apetitten.

Snikangrepet er like farlig som bump and bite, men her får du ingen advarsel. Ikke noe bump, bare bite. Begge angrepene består gjerne av gjentatte bitt, noe som er dårlig nytt for deg. Det er disse angrepene folk flest dør av.

Og nå som jeg har dårlig samvittighet for å skrive skumle ting om hai, bær over med meg, selv om ingen liker en miljøvernsgnåler:
Men vi er i ferd med å renske havet for hai og det suger!
Ikke spis haifinnesuppe!
Dette har jeg hylt om før, her.

And I'm floating in a most peculiar way

Tankene mine er så blå for tiden. Ikke Joni Mitchell-blå, nei,
de er under vann eller ute i verdensrommet.

7. februar 1984 svevde astronaut Bruce McCandless II utenfor Challenger, uten et lite tau eller noen ting som helst.
Fri flyt for første gang. Han hadde en liten jetmotor med seg,
og på det lengste var han 90 meter fra romskipet.
Og 280 kilometer under ham: Jorda.

Var han redd? Eller tenkte han et øyeblikk på å fortsette,
bare sveve videre?


Det er et vakkert bilde. Men det er optimismen som rører meg mest, framtidstroen, mennesket overvinner tyngdekraften,
vi temmer universet.

To år senere eksploderte Challenger, 73 sekunder etter take-off,
sju astronauter døde. I 2003 skjedde det samme med Columbia.
Og den jetmotoren som gjorde Bruce McCandless' lille space walk mulig, sluttet NASA å bruke.


Her er 1984 Challenger-teamet. McCandless er i midten, nederst.

Jeg lurer på hva som skjer med hjernen din, med tankene dine etter å ha vært i verdensrommet. Lander man?
Eller er det noe som blir igjen der oppe,
hvor mye tar man med seg ned igjen?

Hit Me Baby, One More Time

Å, skam. Jeg lar meg så lett forføre. Det er musikk denne gangen. Er inne og koser med Spotify, et klikk på what's new, og så den nye singelen til Rihanna. (Her hvis du ikke har spotify).

Men jeg er jo ikke sånn! Jeg liker jo ikke soft r'n'b! Jeg liker å markere litt avstand mellom meg og VG-lista Topp 20. Visst er jeg med og nikker når musikkfolket sier at Britney er et case, men Toxic var fantastisk. Visst er den bra. Men jeg lar meg smugerobre av så mye jeg føler jeg burde holde meg for god til. Og hva er nå det for snobberi? Å, alt føles feil på så mange plan.

Jeg skylder på at de vet hva de driver med, produsentene. At det finnes formler, at det skal sitte med én gang. Så får jeg bare gjemme spillelista på iPoden så lenge det varer.

Ofte går det fort over. Kanskje er det sånn når hooken sitter der med en gang, når du ikke må høre deg inn. Musikken som holder seg best, er den jeg har brukt litt tid på å komme inn i.

Litt slitsomt om det skal overføres til andre deler av livet. Jeg vil ikke jobbe, jobbe med vennskap, med menn, med økonomi hvis det skal vare. Akkurat nå vil jeg få fine ting i fanget, snälla.

Tv-terapi

Jeg roter rundt på nettet og leter etter episoder av In Treatment, den går visst (eller har gått) på Canal+, men den har jo ikke jeg.

Den kommer på SVT på nyåret, sier Kristofer Lundström i Kobra.
De har møtt folk bak både In Treatment og den israeliske originalen Be Tipul.

Hver episode er en halvtimes "session", fem ganger i uka. Det blir mange episoder det. Førtitre i første sesong, faktisk.
Kan dette bli min Hotel Cæsar?


De femten første episodene ligger på youtube.

Jeg lurte på om det ville være kjedelig å se to mennesker snakke sammen i et rom i en halvtime. Men det er ikke det.
Det er ikke klamt en gang.

Alt om mitt fjes

Jeg og ansiktet mitt er i ferd med å bli venner. Jeg trodde slike erkjennelser skulle komme senere? Allerede nå, altså? Javel.

Jeg ser på bilder av meg selv, gamle, men ikke så gamle, fem år kanskje? Og jeg ser på dette fjeset og tenker jeg kjenner deg ikke lenger og får ikke ordentlig tak i blikket. Jeg ser, men jeg ser ikke hva som foregår bak der, hva tenkte du, var du meg?


Så ser jeg på bilder som er nå, og det faller mer på plass. Noen biter må kanskje dyttes litt ned med fingrene, men de passer. Jeg vet ikke hva som skulle til? Bare noen linjer, noe litt mørkere under øynene? Noen andre tanker? Uro som fortsatt trommer, men som man har lært seg å kjenne igjen?

Det hender jeg synes det er ubehagelig å se på bilder av kjendiser, noen av de virkelige flotte som er 40ognoe, 50ognoe, merognoe fra når de er i begynnelsen av 20-årene. Jeg kjenner dem ikke helt igjen. Jeg lurer på når og hvordan fjeset forandret seg, for det er mer enn rynker som skjer, det må jo være det? Forveksler jeg alder med klokskap, med ro? Er det sånt som bare skjer etter hvert som årene går, eller er det jobbe, jobbe, jobbe, yoga og terapi, ut og finne seg sjæl eller noen andre?

Men visst er det flott når ansiktet ser ut som det er akkurat sånn det skal være.


Vil det samme skje om fem nye år, vil jeg sitte et eller annet sted og ikke kjenne igjen den jeg er nå? Kanskje. Helt sikkert. Jeg tenker på cellene i kroppen som byttes ut hele tiden, skal ikke alle celler ha blitt nye i løpet av sju år? Jeg tenker på alt det dumme jeg har gjort for mer enn sju år siden, og trøster meg med at det var en annen kropp, det var andre celler. Jeg tenker på alt det fine for sju år eller mer siden, men man kan vel ikke få alt.

Men akkurat nå er vi samme sted, i det minste. Fjeset og jeg.

og litt om fest
Kanskje 30 blir bra. Når jeg er full tenker jeg visst pokker skal jeg feire og tenker stort, ute, lyspærer i alle farger i trærne, meg og fjeset er sammen og vil ta plass, breie oss ut og synes, alle må komme. Og så blir jeg edru og gretten og vil heller falle og ikke reise meg igjen, og jeg må tenke: Hvis jeg er jevnt full i de viktigste planleggingsfasene, så blir det fest.

Mitt liv uten meg

Klart man har tenkt tanken. Hva hadde skjedd hvis jeg aldri fantes. Hva hadde familien min vært? Vennene? Jobben? Noen andre ville sitte i denne leiligheten, ved denne pulten, noen andre hadde tatt dette setet på bussen.

Og hvis man aldri hadde eksistert, hva hadde det vært å savne? Finnes det tomrom etter noen som aldri var der?

I 2005 stilte polske Aneta Grzeszykowska ut fotoalbumet sitt. Album. Det lå der på et bord, værsågod, bare bla, bilder fra barndom, ungdom. Men så ser man før eller senere at noe er galt. Noe mangler. Noen mangler. Hun er ikke der.

Bildene er photoshoppet, samtidig er de tatt i en virkelighet, det er livet hennes vi ser.


Den rare avstanden mellom foreldrene, hvorfor står de sånn?
Fordi det egentlig satt en liten jente på farens arm.
Nå er det bare rutete dress der.

Og så tydelig det blir hvordan vi lener oss mot hverandre for fotografen.



Hadde det ikke vært for at jeg vet at jeg skal se etter den som mangler, hadde jeg kanskje ikke lagt merke til at en del av bildene er redigert. Jeg ville ha kjøpt virkeligheten bildene gir meg, jeg ville ikke ha tenkt noe mer på det, jeg ville ha bladd videre.

Og hva skjer med en familie når noen er borte? Ikke som i å miste noen, å føle tomrommet, å sørge. Nei, jeg tenker heller på fravær. Poff, tryll, tryll, borte vekk. Historien endres.

Når jeg tenker på hva verden ville ha vært for de rundt meg uten meg, tenker jeg ikke bare på det fine jeg har vært for andre. Ikke som i å gå rundt og dele ut hermetikk til de hjemløse, men som søster, datter, venn, kollega.

Og det banale. Hva hvis jeg ikke hadde dratt med meg den deppa venninna ut på byen den kvelden? Ville hun likevel ha møtt mannen sin, fått sønnen sin? Eller ville hun ha møtt en annen, fått andre barn? Kanskje ville hun heller ha tatt den jobben, flyttet til Paris. Sånne tanker blir jeg svimmel av.


Aneta Grzeszykowskas Album er en del av utstillingen Reality Check på Statens Museum for Kunst i København fram til 4. januar. Der kan man også møte Bas Jan Ader, han skrev jeg om her for et par dager siden.

Jeg er hemmafru i Puerto Rico

Det går ikke så bra.

Jeg har skjørt til knærne og er med på visninger og til bilselgere, og smilet mitt lyver om trygg tosomhet, stol på oss, se så ordentlige vi er. De første kveldene sitter vi på balkongen og røyker sigar, drikker rom uten cola, uten isbiter, skåler til horisonten, til cruiseskipene som glir videre, de skal alltid mot øst.

Så blir det andre kvelder, ut med jobben hans, representin'. Jeg hilser på en liten, ung enke-kollega som er noe av det vakreste jeg har sett. Og jeg står ved baren og tar plass på feil måte, litt for høy med brede skuldre, men uten språk.

Vi flytter inn i en leilighet med vonde møbler. Designerkrakker, verdens vondeste liggestol. Hele leiligheten er vond, harde flater, skarpe kanter. Jeg står på gulvet, eller ligger i senga og ser i taket.

Jeg er alene tolv timer hver dag, kanskje mer. Jeg prøver å finne på ting å gjøre. Jeg lager rutiner. Jeg står opp, går rundt i gatene, én time på internettkafé, jeg mailer og later som jeg synes det er morsomt at den kubanske vaskehjelpen vår synes synd på meg. Så går jeg hjem, legger meg i senga og drikker $2 hvitvin fra flaske med skrukork.

De siste kveldene føles som litt for trange sko, han er sliten, han vil egentlig bare ligge i senga og se i taket. Jeg orker ikke mer av den senga, jeg står heller litt på gulvet.

Bas Jan Ader forsvant

Nederlandske Bas Jan Ader fikk aldri ferdigstilt sitt siste kunstverk. I 1975 skulle han krysse Atlanterhavet i en altfor liten seilbåt, en ensom mann på jakt etter kjærlighet og et mirakel. Ti måneder etter at han reiste ut fra den nederlandske kysten, ble båten funnet utenfor Irland.

Ader var borte. Han ble borte.
Skal du virkelig forsvinne, gjør det til havs.


Her er han i båten, Ocean Wave. Trodde han virkelig at han ville klare det? Krysse Atlanteren i den lille båten? Og hadde han vært like spennende dersom han hadde overlevd? Nå kan folk i stedet spekulere i om han gjorde nettopp det, men skjult for oss,
et annet sted.

Dette er vel ganske typisk Ader? Fall + film = videokunst:


Fall 1, Los Angeles 1970

Og jeg liker det. Jeg synes det er komisk, jeg smiler.
Jeg lurer på om det er akkurat det han vil at jeg skal gjøre.

Det er også kroppskomisk, slapstick, når han henger høyt oppe i et tre etter armene og etter hvert slipper taket, faller ned i vannet, organisk fall, kaller han det da. Men silhuetten hans er samtidig fremmed og vakker der den henger. Tynne 70-tallskroppen som svaier.

Og jeg som alltid har hatt problemer med videokunst.
Jeg liker jo Ader. Kanskje han kan hjelpe meg inn,
kanskje det begynner med ham for meg.

Hvis du drar til København og Statens Museum for Kunst
før 4. januar, kan du se to filmer av Bas Jan Ader i utstillingen Reality Check. Det handler om kunstnere som bruker seg selv.
Om manipulering av virkelighet, forståelse av virkelighet.
Filmene fra Ader er I'm too sad to tell you fra 1971
og Fall 2, Amsterdam fra 1970.

Eller du kan se dem her:

Fall 2.


I'm too sad to tell you.

Han er tema for en dokumentarfilm som kom på dvd for en måned siden, Here is Always Somewhere Else:



Den skal jeg se.

Og se den fine hjemmesiden filmen har, masse klipp, blogg og info.

I ♥ Tim Gardner

Når en kunstmaler tar utgangspunkt i hverdagslige fotografier og kaller opp et av maleriene etter en Boards of Canada-låt, er det på tide å innse at man er forelsket.


Into the Rainbow Vein, 2006.

Egentlig skjønte jeg det med en gang, jeg var innom bokhandelen hos Astrup Fearnley, det var 70% avslag på en hel haug med bøker. Så da må man vel bare kjøpe en haug, da. Jeg gikk blant annet hjem med katalogen fra Tim Gardners utstilling for snart to år siden i The National Gallery i London, New Works. Han hang i nasjonalgalleriet i London i tre måneder, jobbet i atelieret der.


Self Portrait, 2006.

Tim Gardner er bare seks år eldre enn meg, men har malt i mer enn ti år allerede. Han maler fra fotografier, fra livet sitt.
Nord-amerikansk middelklasse.

Da han begynte å male fra fotografier var det mye fyll og fanteri.
Her, for eksempel:


Untitled - S, Brad & Nick, 2001.


Untitled (Sto & Nick in Pub).

Fyllebildene er forresten ikke av hans egne venner, han har fått bildene av storebroren.

I New Works er det mindre fyll, mer familie, mer natur. Faren, Jim Gardner, er geolog. Sammen med familien har han reist rundt på ymse fjell over hele verden. De liker fjell.


Jim in sun, 2006.

Han har også malt brødrene sine:


Untitled (Tobi in the Landscape), 2006.


Nick on the Prarie, facing into the Wind, 2006.

Det kunne ha vært en romersk keiser som så utover byen sin,
men så er det jo bare en fyr i olaskjorte. Men det er noe stort over bildet, det minner meg om portretter fra en helt annen tid.


Tobi on the Red River, 2006.

Jeg liker at man kan skimte konturene av ansiktet bak solbrillene.

Og jeg liker det som skjer i meg når jeg ser motiver jeg forbinder med hverdagslige fotografier i et maleri. Det føles viktigere, det rører ved det mer høytidelige jeg forbinder med portrettmaleriet.
Og noe skjer kanskje også med motivet når noen har studert det, kopiert det bit for bit, blir noe framhevet på bekostning av noe annet? Et uttrykk som kanskje bare varte ett sekund, blir strukket ut, ser ut til å vare mye lengre?


Two Men on a Bus, Moving Through the Landscape, 2006.

Gruppemaleri? Jeg tenker Eidsvoll og 1814.
Men hvorfor ikke et ishockeylag?


Untitled (Waterloo Siskins), 2003.

Dette er malt etter et bilde fra et "glossy skiing magazine":


Skier, 2006.

I katalogen skriver kurator Christopher Riopelle at det ikke er noen åpenbare referanser til andre kunstverk hos Gardner, og at det er bra, det ville bli platt, mener han. Men samtidig ser han sammenhenger, han sammeligner maleriet over av skiløperen som ser utover, med Caspar David Friedrichs The Wanderer above a Sea of Mist, 1818:


Figurene på bildene står med ryggen til, vi ser ikke hva de føler, men vi ser ryggene, vi setter oss selv i figurens sted, betrakter landskapet fra der de står. Men føles det like stort og mektig, som det burde gjøre? Riopelle skriver om noe jeg kjenner meg igjen i, denne selvbevisstheten når man ser utover et storslått landskap. En følelse av at nå bør jeg fylles med en eller annen slags andektighet, for en storslagen natur, og så står man og kjenner på følelsen av å ikke føle det man burde føle i stedet.

Menn som roper i mørke gater

Kanskje drakk jeg litt for lite vin i går kveld, byen og jeg var i utakt da jeg gikk hjemover i ett-tida. Jeg la for godt merke til sjanglemennene, ropedamene, tissing over alt. Hodet var klarere enn det pleier å være natt til søndag.

Og så, litt for mye mørk park på den ene siden av veien, litt for mørk gate på den andre. Men ikke helt tom, det står to guttemenn der, med hver sin ølboks. De roper Hallo hallo hallo, og jeg ser ikke på dem, men skjønner at de roper til meg. Og jeg er jo ikke hun sure, kjipe, men det er litt for mørkt, gata litt for tom, jeg er litt for trøtt, og jeg vet ikke helt hva et hei tilbake vil gjøre, blir de fornøyde, eller kommer det mer? Jeg fortsetter å gå, og tenker at guttemenn ikke alltid tenker på hvordan det føles å gå alene med høye hæler i mørke, tomme gater.

Og de fortsetter å rope hallo hallo hallo, jeg går forbi, og nå smileroper de jeg er glad i'rei og jeg elsker deg, og det er morsomt og jeg må også le, jeg smiler, men de ser det ikke, nå ser de bare bakhodet og ryggen min, og han ene roper jævla fitte.

Nirvana-babyen

Klart du husker ham. Spencer Elden heter han.


Nå har han praksisplass hos Shepard Fairey. Obey Giant.
Noen ganger gir folk ham penger for å komme på fest og svømme i bassenget deres.


Her er han i det samme bassenget i høst en gang, 17 år gammel.

Sånt husker jeg. Men forskjellen på odelsting og lagting?
Borte vekk fem minutter etter at jeg slo det opp.

Bruce Davidson var på sirkus

Det er vel bildene fra en sliten gate i Harlem, East 100th Street, Davidson er mest kjent for. Men det var på sirkus han så dvergen som også var klovn.

Jeg er veldig fascinert av showbizdverger. Eller kortvokste, heter det vel. Vertically challenged. Det er liksom de samme skuespillerne som går igjen i tv-serier og filmer. Hvordan føles det å alltid måtte ha den rollen. Den lille. Aldri noe annet. Være så lite selvhøytidelig at vi synes det er greit å le.


Bruce Davidson fulgte Clyde Beatty Circus noen uker i 1958,
sirkuset hadde slått opp teltet sitt rett utenfor New York.

Han var 24 år gammel, bodde i en ettroms i Greenwich Village,
der hadde han en halvdød plante, en madrass på gulvet og kombinert kjøkken/mørkerom. Alt er vel egentlig kombinert i en ettroms.
Men han hadde en rød lyspære i kjøleskapet, da kunne han spise mens han framkalte bilder.


Og dette er Jimmy Armstrong, men på sirkusplakatene het han bare "Little Man". Bruce Davidson fotograferte andre ved sirkuset også, men kom alltid tilbake til Jimmy. Og jenta som red på elefanter, men det var fordi han var litt forelsket i henne.
Det er fint at han sier at han var litt forelsket. Jeg ser jo det.


Bruce er på fornavn med Jimmy når han skriver om ham, og jeg er på fornavn med Bruce nå. Han hang bare rundt sirkuset i noen uker, men de ble venner. Bruce likte at Jimmy bare lot ham fotografere, at han ikke gjorde seg til, klovnet seg til. At Jimmy skjønte at det ikke var kostymene, sminken eller komikken Bruce var ute etter.

Bruce ga Jimmy et kamera i avskjedsgave. Jimmy reiste videre, men sendte ham reiseruta til sirkuset, og Bruce ringte til politiet der sirkuset befant seg, sa at han hadde en viktig beskjed til dvergen, politiet kjørte ut, ga beskjeden, Jimmy ringte. Jeg ser for meg at Jimmy tok en sigg og ringte. Sånn var det før mobiltelefonen.


Jimmy sa til Bruce at han var hans beste venn. Jimmy giftet seg (med en dame som ikke var dverg, men ikke særlig høy heller. Lurer på akkurat hvor høy hun var, det skriver ikke Bruce noe om).

Men Bruce og Jimmy så hverandre aldri igjen, de mistet kontakten.


Dette bildet liker jeg best. Den store frakken. Måten han ser opp på. Den andres silhuett.


Men det gikk bra med Jimmy. Han var til og med på The Ed Sullivan Show. Og Bruce giftet seg med en annen jente på noen andre elefanter, de møttes på Duffy Circus i Irland i 1967.

Bildene er skeive fordi jeg har slurvefotografert herfra.

Mandag blir fin

På mandag skal Bård Torgersen på Robinet, det blir Kniv mot ord. Forfatteren har blitt poet, han skal lansere bittelille diktbok nummer to. Og jeg skal dit, selv om jeg ikke rekker det, kanskje kommer jeg en halvtime for sent, men da må det bare bli sånn.

Jeg leste litt i den første boksingelen til Torgersen, som flammefolket kaller det, Bird imitator, og den satt.
Jeg bestilte på nettet, men siden har jeg ikke hørt noe,
og nå står det at den er utsolgt. Men jeg må jo ha den?

Derfor kan jeg bare sitere Torgersen på det jeg fant på nettet,
jeg kan ikke bla selv, ta på arkene, velge.
Men er det så farlig, jeg liker jo dette:

sporene begynner borte ved kanten
av verandaen
beveger seg innover mot veggen
i morgen vil de ikke
være der

jeg skulle ønske jeg kunne tro
at sporene
i snøen
på verandaen
tilhørte
ja
hvem skulle de tilhøre
det
er jeg ikke sikker på
noe som kunne beveget meg
fylt meg med
jeg vet ikke hva det kunne fylt meg med

Og derfor må jeg på Robinet på mandag.

Jeg lærer meg å brille

Jeg prøver å bytte kontaktlinser med briller, i hvert fall om kvelden her og der, og søndager. Søndag er brillefin. Kanskje på jobb etter hvert? Men først øver jeg hjemme.

Men, altså, skal man liksom dusje i blinde? Går det an å dusje med briller? Jeg ser ingenting. Og hva med puling? Tar folk av brillene da?

Jeg får ikke til å pusse dem ordentlig med den lille filla inni etuiet, jeg gnir heller på zalo og skyller i vasken, det funker. Men blir de ødelagt? Tåler de vann? Tåler de regn, men ikke dusj?
Hvor er bruksanvisningen?

Sharkwater

Han ser ut som han er med i et boyband,
han snakker som han er too cool for school.

Men Rob Stewart har en bachelor i biologi, er undervannsfotograf,
og har laget denne dokumentarfilmen om hai.


Seriøst??

Men Sharkwater har faktisk vunnet en haug med priser.
Den er verdt å se.



Hele filmen ligger på youtube enn så lenge, for den som hæler å se film der.

Dragene ved El Morro

Helt ytterst på den lille øya som er gamlebyen i San Juan, Puerto Rico, ved det gamle fortet, på de store, åpne gressbakkene,
er himmelen full av drager hver søndag.


Det er familier, fedre og sønner, kjærester, ungdommer.
Og drager. Chiringas.


Første gang vi sto der og så himmelen full av drager, og havet, gresset, gravplassen nedenfor og slummen bakenfor, var synet så stort og for riktig til å være på ordentlig. Jeg sto der og holdt hånda di, tenkte dette er som slutten av en film, nå skrur de opp musikken, nå kommer rulleteksten.

Og på en måte var det akkurat det, jeg bare visste det ikke.
Du skulle bli, prøve et nytt liv, og jeg skulle dra. Du skulle ikke komme tilbake til meg før det var for sent, først da filmen var ferdig.


Men ennå hadde vi tid, vi var fortsatt med. Vi kjøpte en billig plastdrage, du satte den sammen, festet snora. Og den fløy.

DETTE er den farligste haien

Og nei, det er ikke hvithai, ikke oksehai, ikke tigerhai, i hvert fall ikke hammerhaien, stakkars. Hvorfor har den så dårlig rykte forresten, i statistikken over angrep på mennesker er den jo knapt med? Det er vel som med jenter på små steder som ligger med opptil flere de ikke er kjæreste med, evig eies kun et dårlig rykte.
Men tilbake til hai.

For nei igjen, det er ikke the usual suspects. Det er den her som er farligst. Oceanic whitetip shark, som du selvfølgelig ikke forveksler med whitetip reef shark. Den skal ikke få skylda.

For oceanic whitetipen står for flere angrep på mennesker enn noen annen haiart tilsammen. Og så har folk knapt hørt om den. Jeg tror den heter hvitfinnehai eller hvittipphai på norsk, men det ville ikke forundre meg om vi også kaller whitetip reef shark for det samme.

Se så forskjellige de er:


Oceanic whitetip


Whitetip reef shark

men slapp av, snart er den borte
Hvis du synes denne haien høres veldig skummel ut, kan du snart slappe av. Fordi den har så store finner er den prima for haifinnesuppe, en suppe som går for å være en delikatesse,
men som må tilsettes hønse- eller kjøttbuljong for å smake noe.

Haifinnesuppe er eksklusivt, dyrt, elsket av en voksende asiatisk middelklasse, og bør stå på menyen i et kinesisk bryllup. Det blir en del bryllup, det. Og så skal det være så sunt, haier blir jo aldri syke. Feil. De får kreft de også. Egentlig bør du ikke spise hai i det hele tatt, de er visst fulle av kvikksølv som vi har forurenset havet med. Oh, the irony.

Så i stedet for å møte en av these bad boys i vannskorpa, kommer de kanskje vaskende opp på stranda i stedet. Død og uten finner. For fiskerne vil ikke ha mer, hvorfor dra på kjøtt de knapt får penger for, når de kan fylle båten med verdifulle finner, de drar haien over ripa, skjærer av alt som stikker ut, og dumper den ut i havet igjen. Så synker den ned mot bunnen, svømme kan den jo ikke lenger, ligger der noen minutter, dør. Kanskje dør haien før den når bunnen, det kommer vel an på hvor dypt det er.


Jeg blir sint av meningsløs slakting, der man kaster 98% av dyret, og det man faktisk tar, ikke er noe man trenger. Jeg liker å ha hai i havet som jeg kan være redd for. Og hvis jeg skal se bort fra meg og mine behov, er jeg åpen for at haier også har en eller annen slags funksjon i økosystemet.

Så hvorfor fortsetter vi å drepe? De som allerede fisker, lovlig eller ulovlig, stopper ikke hvis man forklarer at de fjerner sitt eget levebrød. Nei. De sier pokker, vi må forte oss å ta mest mulig finner mens det fortsatt er hai.


Haiens problem er at den ikke er søt. At den ikke er panda. Alle liker panda. Kanskje hadde det vært annerledes om vi så alle kadavrene. I stedet ligger de på bunnen, der vi ikke kan se. Sammen med all den andre dritten vi tror vi kvitter oss med.

Overdriver jeg?
I 2004 skrev forskning.no at det ikke er helt enkelt med pålitelige tall om hai, siden vi ikke er så opptatt av dem. Man tror at enkelte haibestander har blitt redusert med 90 prosent siden 50-tallet.

Man vet at det finnes 90 prosent færre hammerhai i dag enn det gjorde i 1988.

Og oceanic whitetips?
De var en gang en av verdens vanligste haier.
Nå er de nesten forsvunnet.