tirsdag 30. september 2008

Mageplask

Jeg lurer på hvor mange dyr som er som katten, som alltid lander på beina. Gjelder det i det minste alle kattedyr? De store og? Har noen kastet en løve ned trappa noen gang? Gikk det bra?

Jeg klarer ikke se for meg en tiger ramle ned fra trærne med ryggen først, og så snu seg i lufta. Tigre er kanskje ikke i trær. Gepard derimot, den har jeg mer tro på. Men den er jo litt nettere. Tigeren er svær.

Men er det virkelig sant at katten alltid lander på beina? Empiri? Kvalitative data, kvantitative? Leksikon? National Geopgraphic? Anyone?

Jeg tror ku er skikkelig dårlig på å snu seg i lufta. Flodhest også. En liten apekatt - ja, men ikke gorilla. Jo større dyr, jo vanskeligere er det kanskje å få til det der.

Hva med gnagere? Mus, hamster, rotte. Lander de på alle fire? De er jo små.

Jeg pleier å si til venninner som akkurat har fått barn, at de kan slappe av, ikke hold så hardt, babyen er som katten, den lander alltid med beina først. De synes ikke det er morsomt.

Det er egentlig veldig få av mine babyspøker som slår an.

Det er så godt å komme seg litt unna

Ut i naturen, ut i det store rommet, ha litt plass, slappe av, vekk fra kjas og mas.


Franskregistrerte bobiler, de prøver å holde varmen, flokken er samlet, tett sammen i midnattssol, på Eggum i Lofoten i juni i år.

mandag 29. september 2008

Björn Gustafsson, jeg må le

Hvis Björn Gustafsson var fast vare i Løvebakken, hadde det blitt hjemmekveld hver lørdag. Nei, nå tuller jeg, vi har jo nett-tv. Men jeg ler godt.

Han er flink til å være brat, det er top notch. Jeg synes jo det er gøy med svenske gutter, kommer de fra en annen planet og ikke bare fra over kjølen?


Gustafsson er med i den svenske versjonen av Løvebakken, Parlamentet på TV4.

Du så ham kanskje under den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix fra Beograd i år? Han leverte de svenske poengene, gjorde seg morsom ved å forsøke å gi tolv poeng til Sverige, være altfor gira, nervøs og snakke dårlig engelsk. Vet ikke om hele Europa tok den, vet man ikke at han er komiker er det kanskje litt ugreit.


Jeg synes det var gøy, jeg.

Frykt, orkaner og meg

Jeg liker å bli sånn passe redd, kanskje fordi jeg sjelden blir det. Hvis jeg flyr tenker jeg på hva som kan gå galt, hvordan vi kan kræsje, det holder med en måke i motoren, hva slags lyd flykroppen vil lage hvis den knekker, men jeg blir ikke redd. Når jeg kjører bil tenker jeg at nå kan jeg bare røre litt på armen, en liten kjapp sving ut av veibanen, og så går det gæernt. Men jeg kommer jo ikke til å gjøre det, jeg blir ikke redd.

I september for tre år siden reiste jeg og en venninne til Cuba. Billetten ble kjøpt noen måneder før, og da Katrina traff New Orleans i august kom vi plutselig på dette med orkansesong. Jaja.

Og det gikk jo fint - for oss. Vi var i Havanna da Rita traff Cuba, eller, vi var på stranda rett utenfor byen.


Det begynte å blåse, de lokale, rutinerte, pakket sammen. Vi skulle bare ned i vannet en kjapp tur, skylle sand av kroppen. Da vi kom opp igjen var himmelen blitt svart, det blåste så kraftig at det gjorde vondt, sand slo over ryggen mens jeg prøvde å trekke kjolen over hodet. Jeg klarte det så vidt, den sto rett ut, en vimpel. Pøsregn, det var som å sitte inne i en bilvask hele veien tilbake til leiligheten i gamlebyen.

Gatene var fulle av vann. En lyktestolpe falt ned. Bygget rørte på seg, det knaket. Kan mur knake? Fra vinduet så vi en mann på sykkeltaxi som blåste overende. Litt komisk, litt au, au.

Så løp vi over til butikken, plask, plask, og skaffet oss litt nødproviant. Rom. Vi lo litt for høyt, litt for mye, ikke med vilje. Og så fortsatte alle med det de holdt på med, spille domino, sladre, drikke, gnage om penger eller hvor blek jeg var, kjefte litt, spille musikk. Etter hvert løyet vinden noe, det regnet ikke like mye. Vi dro ut på Malecon, vi måtte passe oss så bølgene ikke slo over muren og over oss, men likevel, Rita var på retur, Rita skulle et annet sted.

Og jeg ble egentlig skuffet. For i øyeblikk hadde jeg vært litt redd, litt redd på ordentlig, og jeg likte det.

Og selvfølgelig, selvfølgelig:
Jeg synes ikke det er gøy med naturkatastrofer, at folk mister hjemmet sitt i oversvømmelser, at mennesker dør.

Jeg ville være som Sigbjørn Obstfelder i diktet Orkan, jeg ville rope:

Blæst, storm, orkan!
Nøgen vil jeg bade mig i din susen!
Hei! Se mine hvide arme!
Mit hår flyver, hei!
Leg med mit hår, orkan!

Blæs!
Fold ud min sjæls brede vinger!
Min sjæl favner verden!
Uranos skjælver derinde!

Orkan! Orkan!
Jeg er nøgen!
Som du har jeg kastet mig i jordens vaiende græs!
Mine arme jubler mod rummet!
Verdensrummet!
Hei!

Kom!
Lad os lege!
Styrte os i havet!
Kom, hvirvlende blade!
Kom, ravne, haier, sjøer!
Kom, rasende skyer!
Vi danser, vi danser!
Jeg og I!

(fra Digte, 1893)

søndag 28. september 2008

Du vil kjøpe kvota mi? Kult!

Noen ganger har man bare for mye flaks! Noen i Thailand vil kjøpe kvota mi! Og jeg skal jo til Thailand i november!

I Dagbladet i går sto denne annonsen:


Mon tro hvor mye man får for en kartong sigg, en liter sprit og to flasker vin? Eller kanskje man får ha med seg enda mer inn i smilets land? Er det sånn at jeg kan finansiere litt av turen med dette opplegget?

Hva noen i Thailand skal med kvota mi, skjønner jeg ikke. Sitter det en ensom nordmann der, som bare mååå ha akevitt?

Det eneste jeg føler meg sikker på, er at dette blir bra.

Christian Schad

Hvorfor er jeg så glad i bildene av den tyske maleren Christian Schad? Det er noe med dem. Vakre, rene, kalde.

Disse menneskene han maler, ler de noen gang? Og hvis de ler, er det kontrollert, uten at øynene er med? Jeg synes bildene er vakre, jeg liker måten han maler på, og fargene. Hadde foreldrene mine tatt meg litt mer med på kunstmuseer da jeg var liten, kunne jeg sikkert ha sagt noe intelligent om teknikk, kunsthistorisk betydning og sånn. Det er viktig å plassere skyld der den hører hjemme.

Kunstkjennere snakker om den klassiske renessansen i 1920-årene, Neue Sachlichkeit, formal renhet. Store norske leksikon skriver:


"Graf St. Genois d'Anneaucourt", 1927


Jeg synes ikke bare disse bildene er vakre, men også ubehagelige. Kaldt, kaldt. De to kvinnene og mannen på det øverste bildet, reagerer de hvis noen faller om ved flygelet? Går de bare pent rundt det knuste glasset med gin tonic, ikke snakker, men konverserer videre, og ligger med hverandre etterpå, en liten trekant, passe kinky, men avmålt, distansert?


"Dr. Haustein", 1928



"Maika", 1929



"Selbstportraet", 1927


Kanskje er det også denne tida jeg også er fascinert av. Tyskland mellom to verdenskriger. Noe som ligger der og ulmer, hold pusten, så faller ikke økonomien og republikken, tanker, ideologi, det skal vokse seg stort, men fortsatt mer som en uro, det smeller ikke ennå.

Er det finanskjas og rentemas som gjør at jeg tenker på Tyskland?

I følge Wikipedia tok inflasjonen helt av i 1923:
Den opprinnelige kursen mot amerikanske dollar var 4,2 mark pr. dollar. I august 1923 gikk det en million mark på en dollar, og den 20. november gikk det 4 200 000 000 000 mark på en dollar.

Sånn, der fikk man bakt inn litt fakta og.

På denne polske siden er det en hel haug av bildene hans, og kanskje du kjenner en snekker som kan oversette?

lørdag 27. september 2008

Løsningsorientert blotting

Det er visst menn som står inne i buskaset ved Sognsvann og viser fram tissen sin. Gjerne når det begynner å bli sent, når det ikke er for mange folk der. Men litt folk må det jo være, blotting uten publikum blir jo bare en halvnaken, ensom mann i skogen.

Vi gikk tur en kveld, jeg og en venninne, det var høst, det var mørkt. Inne blant trærne hørte vi litt rasling, noen meter unna. Og så et lite lysglimt.

Og der, i mørten, sto det en fyr og lyste på tissen sin med lommelykt.

fredag 26. september 2008

Ting folk har sagt

som jeg ikke klarer å bli helt ferdig med:
Var på fest, møtte ei dame
ikke no klining, rett opp på rommet
spytta i toern, sju kjappe tak
og sparka meg ut!
(Håndballtrener oppsummerer helga for laget sitt,
Gutter 16, var det vel.)

John har ikke sexappeal. Hans far hadde det, hans bror har det, og jeg har aldri hatt problemer med å få meg noe.
(85 år gammel dame om den enslige sønnen sin på 60.)

Skolemassakrer, We Need to Talk About Kevin

Skolemassakrer, hva skal man si. Jeg skal verken spekulere i hva det er med Finland, om noen kunne ha stoppet Matti, eller hva han tenkte.

Men hvis du sitter og lurer på hvordan i alle dager sånt kan skje, hvis du tenker på ondskap, finnes det? Hvor kommer raseriet fra? Kanskje vil du like Lionel Shrivers We Need to Talk About Kevin. Kanskje vil du ikke like boka i det hele tatt, men likevel tenke på den, lenge etter at du har lest siste side.

Noen utgaver av boka skjemmes av coveret, av tittelen. Det kan se ut som en føljetong i et ukeblad, ikke noe viktig, ikke interessant. Det stemmer ikke.

Det handler om en kvinne som aldri drømte om å bli mor. Og det handler om sønnen hennes, en sint gutt. Slem. Vanskelig å like, vanskeligere å elske.

Femten år gammel tar han livet av sju skolekamerater.

Skolekamerater er så dårlig ord. De er ikke kamerater i det hele tatt.

Så spørs det da. Hva kommer først? En mor som føler motvilje i det den nyfødte sønnen blir lagt på brystet hennes, eller sønnens antisosiale adferd? Handler det om hans skarpe evne til å vrenge og pirke der det gjør mest vondt, en fremmed som observerer henne hjemme, klar til angrep, eller en mors kulde?

Hun prøver å spille rollen som mor, og han hater henne for det. Faren prøver å late som alt er som det skal være, og han hater ham enda mer.

Boka mottok The Orange Prize i 2005.

torsdag 25. september 2008

Adam Sandler, Graham Nash og en enkel mann

Mulig jeg ikke henger helt med selv, men fikk folk med seg Reign Over Me i no særlig grad i Norge? Gikk den på kino, eller ble det rett på dvd? Adam Sandler, noen ganger artig, oftere enerverende tøysekopp, spiller en alvorlig rolle: Mann som mistet kone og døtre i 9/11.

Men det er ingen tvillingtårn som faller, ingen brannmannhelter, panikk på fly, skrik og hyl. Det er en by som har tatt seg sammen og gått videre. Det er livet som fortsetter. Eller ikke fortsetter. For Sandlers rollefigur vil ikke huske. Han har ikke hatt noen familie, sier han. Han har ikke mistet noen, det var aldri noen å miste.

Svigerfamilien, som sørger over datter og barnebarn, fortviler. En gammel kamerat fra studietida forsøker å hjelpe, og å hjelpe er ensbetydende med å få ham til å vedkjenne seg hva som har skjedd, fortelle, gråte ut, snakk mann, kom igjen, give it to us, vi vet du vil.

Så kan man lure. Hvem har rett til å bestemme hvordan andre skal takle sorg, motgang, livet? Kan vi påtvinge andre det vi selv mener er best?

Jeg liker den delen av filmen godt, men så forsvinner det jo ut i selvfølgeligheter, family values, love og melo mot slutten. Der kan du spole. Det du ikke må spole over derimot, det er åpningen:



Fine New York, Graham Nash, Simple Man, elsk, elsk, elsk.

Hva er det med meg og disse gamle mennene? Jeg har også noe på gang med Bobby Darin. Graham Nash lever i det minste, det er da noe.

Graham Nash og Simple Man igjen, liker den litt for godt. Her kommer Crosby og er kamerat, tar i et tak, hjelper til med koring:



Trailer til Reign Over Me:

onsdag 24. september 2008

Kohei Yoshiyuki: Petting i parken

På 70-tallet tok den japanske fotografen Kohei Yoshiyuki bilder av nattelivet i et par av Tokyos parker. Nei, vi snakker ikke gresshopper, snegler og en liten grevling. Hit dro folk for å kline, klå og knulle. Og hit dro tilsynelatende desto flere for å se på.


Og Yoshiyuki, han tok bilder. Og det kan jeg bare ikke forstå. Disse parene må da ha merket at buskene var fulle av kakikledde kikkere? Gjorde ikke så mye, det kanskje. Og kikkerne? Jeg trodde det var en litt sånn skambelagt greie man gjorde på egenhånd, men her er det jo rene gruppeekskursjonen. Gikk de og tok en kaffe sammen etterpå?

Og wazzup med å velte seg i hverandre i parken? Visst er det trangt om plassen i Tokyo, men har de ikke sånne kjærlighetshotell, eller hva de kaller det?

Og så lar de i tillegg en fyr med kamera bli med?? I en artikkel i New York Times står det at han fikk kikkerne til å tro at han var en av dem. Hvilket han jo strengt tatt var. I tillegg skal han visst ha trikset litt med en infrarød pære som blitz, og sånn sett skal ikke det ha forstyrra opplegget. Han påstår også at parene som oftest ikke var klar over at de ble iakttatt. Ja, hvis du sier det så.



Bildene hans ble første gang utstilt i Japan i 1979, de ble blåst opp til enorme "life-size" fotografier på veggen. Lyset ble slått av, og publikum fikk utdelt lommelykter når de kom inn i galleriet. Så kunne de bare se litt av bildene av gangen, de ble kikkere de også.

For det er akkurat det jeg føler meg som når jeg ser på bildene til Kohei Yoshiyuki. Som en kikker. Jeg står og puster fotografen i nakken, jeg er også med. Jeg lurer på hva som kommer til å skje, hvor langt vil de gå? Hvor nærme tør kikkerne komme? Vil de bli oppdaget, vil de bli satt på plass, ødelegge en slags stilletiende avtale om at de får se, bare de holder seg unna?

Og jeg synes ikke det føles spesielt sexy, det er mer som å se bilder fra natt på savannen. Dyr som sniker, jakter, lusker på hverandre.

Etter utstillingen for snart tretti år siden ble de enorme bildene ødelagt, kanskje ble Yoshiyuki glemt? Men nå har han fått en ny vår, boka med bildene hans i denne serien, The Park, er gitt ut på ny, flere museer har bildene hans i samlinga si, joda, det går veien.


tirsdag 23. september 2008

Show some love til morrari

Noen ganger går jeg meg litt bort på internett, det er sånt som skjer. Via en detour snublet jeg over Tupacs Keep Ya Head Up fra 1993 hos en av mine beste venner, youtube.



90-talls hip-hop er gøy med 2008-brillene på. De danser ofte rart og har artige klær. Ja, de har klær på seg! Svære t-skjorter og olaskjorter. Ikke glinsende rumper som rister ut av annenhver piksel.

Og så var det teksten da. Overfladisk analyse: Det handler om at du skal respektere morrari. Og søstrari og damari. Jada, det er en machoklisjé, det og. Og joda, de lagde vel hip-hop om hvor kuken skulle stå på tidlig 90-tall også.

Men for en som kan bli litt nummen av all lollipop som skal oppi candy shop, var det ganske åkei med litt Tupac nå, egentlig.

Og hvordan jeg havnet her? Jeg elsker Beth Ortons versjon av Oooh Child:



Originalen med Five Stairsteps er her:

mandag 22. september 2008

Å rydde eller ikke rydde eksen

Hva gjør man egentlig med bilder av eks-kjæresten når det er slutt? Skal man pakke bort fotoalbum, bøker med hilsener, den store, gode t-skjorta man "stjal" og andre gaver, ned i en eske og så ned i boden? Kaster man det? Eller skal album med bilder og kommentarer, sirlig satt sammen da man var helt fra seg av forelskelse, fortsatt stå i hylla? Sletter man bare de årene av livet? Ctrl Delete?

Jeg aner ikke, det er derfor jeg spør.

Hva hvis det så kommer en ny kjæreste over dørstokken? Er det da litt kleint at eksen spøker mellom to permer her og der? Eller er det mer melo å ha pakket alt vekk, fjernet alle bevis, sterilisert fortida?

Alt som står framme i ramme fjerner man jo, men fotoalbum og alle disse mappene på pc'en med bilder er jo der fortsatt. Skal man liksom være overmannet av voldsomme følelser, helle nedpå rødvin og slette i vei? Finnes det noen kutyme? Var dette noe man snakket om i friminuttet en dag jeg var syk?

Kan noen seriemonogamister gi råd? Og ikke sånn "du må gjøre det du synes er riktig",
det kommer man jo ingen vei med.
Nei, nei - hva gjør folk?


I barndomshjemmet mitt er det ingen hjelp å få. Foreldrene mine har enten holdt fortiden sin godt skjult, eller så var det ikke så mye action før de møtte hverandre. Men jeg husker at jeg var veldig glad i å bla i de gamle fotoalbumene deres, fra da jeg var helt liten, fra før jeg ble født.

Moren min var på sydentur et par år før hun møtte pappa, det er bilder der hun og venninnene bader med klærne på i bassenget, og så i havet. Og så er det et bilde av to blonde gutter på en balkong. "Jævla svenskefa.." står det under. Jeg synes det var veldig rart å tenke på. Mamma uten pappa. Den fornuftige mammaen min bader med klærne på midt på natta, mamma med fremmede svensker på balkongen, mamma som nesten banner i albumet.

Hvis jeg får barn, vil de noen gang lure på hva i alle dager jeg gjør på karaokebar i Little Korea med en ukjent mann? Hvem det er som holder rundt moren deres på stranda i Mexico? Eller er alle fotobevis fra tidligere kjærester, tidligere liv, borte vekk?

søndag 21. september 2008

Kino og opera hand i hand

Ullundertøy, fleece, skinnjakke, lue, sitteunderlag, pledd og La den rette komme inn på operataket. Kunne ikke hatt det bedre. Jeg vil se mer film der.

Johan Ajvide Lindqvist satt to rader foran meg, med familien, antar jeg. Han har skrevet boken filmen er basert på, og filmmanuset. Før det var snurr film snakket han med konferansier Guttorm Andreasen. Husker jeg riktig, sa Lindqvist at han selv syntes filmen var blitt "förjävligt fantastisk" eller noe i den duren. Han satt midt i publikum, det så ut som han koste seg.

I den nye boka hans, Människohamn, er det et kapittel som heter Kärlek i skärgården. Oversetteren hans hadde tipset ham om det norske uttrykket "føling i fjæra". Det likte han godt, det måtte bli det. Han sa føling i fjæra flere ganger.

Sånn var det å se film på operataket:


Først lyst, vi ville være sikre på å få sitte.


Flinke folk, de hadde montert lerretet høyt nok til at det var lett å se, men lavt nok til at det var behagelig.


Så blir det mørkt, enda mer folk, flott med rosa skyer. Og så var batteriet på kameraet mitt tomt, det er det siste bildet jeg fikk tatt.


Jeg likte filmen. Jeg lo mer enn jeg hadde trodd. En del av det makabre var ganske komisk. Men det var ikke ufrivillig, jeg fikk følelsen av at vi var på lag, vi som så på, og de som hadde laget filmen. Jeg har ikke lest boka. Det hadde de på raden bak, jeg overhørte dem snakke om at boka hadde vært skumlere. Men de likte filmen de og.

Her er traileren, for den som gleder seg:

Kitsch, kult, kanskje

Det skåles i champagne, omsetningen går bra. Folk vil ha Marianne Aulies bilder på veggen. La dem shoppe, man kan ikke tenke på global finanskrise hele dagen.

Utstillingen fikk forresten terningkast én i VG, og til Dagbladet sier Aulie:
Terningkast én betyr jo at det er dritt, eller beyond dritt. Da kan du liksom ikke løfte en pensel, engang. Og det du har laget har du bare rablet ned. Det stemmer jo ikke. Jeg har lagt ned masse arbeid og slit i disse arbeidene.

Denne måten å vurdere på, falt jeg for. Kan du ikke synge, har du aldri tatt i en gitar? Da får plata di bare ett øye på terningen. Hvis du derimot KAN spille gitar, og faktisk har brukt ganske mye tid på å lære deg det, burde du i hvert fall få en treer. For innsatsen. For du kan jo spille gitar. Så får det være så med hvor stor kunst anmelderne synes det blir ut av det.

Men poenget mitt, hvor ble det av?

Jo, Aulie og disse bildene. Hvis bare tida får gått litt, kan de vel få en slags trendy kitsch-verdi? Plutselig bli kule? Sånn som Charles Roka? Det er han som har malt den sigøynerpiken i utallige versjoner.

Folk ville ha det, kunsteliten ville absolutt ikke.




Haugar Vestfold Kunstmuseum hadde en Roka-utstilling i 2003 (ikke i 2005 som det står i wikien hans), og i forordet i katalogen, eller hva det nå er, den lille blekka om kunstneren som de alltid har på utstillinger, skriver direktøren for Haugar, Jan Åke Petterson, at de er "den første kunstinstitusjon som vier Charles Rokas malerier oppmerksomhet. Ingen har noen gang sluppet dette drevne malertalentet innenfor sine vegger, med unntak av Galleri F15 i Moss, der han i 1983 figurerte som et eksempel på smakløs "fidus" til skrekk og advarsel for publikum."

Om kunstmuseumsdirektører kommer til omtale Aulie som et drevent malertalent om femti år, aner jeg ikke. Når man selger ett bilde for 260.000 kroner, driter man kanskje i det.

Waroom niet?

Barnets logikk er fin. Som liten nordmann kunne jeg forstå dansk og svensk. Danmark og Sverige var nabolandene våre. Derfor trodde jeg at man automatisk kunne forstå språket som ble snakket i naboland, uansett hvor man befant seg.

Jeg syntes det virket gjevt å bo i Danmark. Da kunne man jo tysk også! Og svenskene, de heldiggrisene, de skjønte sikkert finsk!

Joda, Norge hadde jo også grense til Finland, men det var så langt nord. Jeg antok at både russisk og finsk nok ikke var helt fremmed for finnmarkinger.

Jeg kikket litt på kartet, og konkluderte med at å bo midt i Frankrike måtte være topp. I tillegg til fransk: Engelsk, spansk, italiensk, tysk, flamsk og what have you not. Da slapp man jo å måtte gå på skole for å lære alle disse språkene, man bare kunne dem, sånn helt av seg selv.

Noen ganger kan jeg fortsatt bli litt irritert over at det ikke er sånn.

lørdag 20. september 2008

Jag är en vampyr

Jeg kom til å tenke på Den vesle vampyren, barnebokserien av tyske Angela Sommer-Bodenburg. Kanskje er det fordi jeg skal se La den rette komme inn på operataket i morgen?

Jeg var fryktelig glad i den vesle vampyren.


Ble Sommer-Bodenburg litt J.K. Rowling-millionær av disse vampyrbøkene sine? Ville hun ha blitt det, hvis de hadde blitt etterfulgt av gode filmer? Det var jo et par tv-serier, og en film i 2000, men jeg tror den suger. Og spesialeffektene i den tv-serien fra 1985 ser ikke ut til å være all verden. Det er vel ikke så rart at fantasy lenge gjorde seg bedre i bøker, enn på film.

Kanskje var det tida og teknologien som holdt igjen for hysteriet, ikke no internett, ikke no hype? Var bøkene for barnslige, uinteressante for alle over 13? Eller når rett og slett ikke lille Rüdiger von Schlotterstein Harry til sokkestrikken?

Og kanskje var det en kjempehype, som jeg aldri fikk med meg.

Men dette ser ikke ut som nettsiden til en millionær. Ach so, kanskje hun driter i den. Men hun bor i Silver City i New Mexico, og det høres i det minste fint ut. Vi kan vel anta at hun har til rømme på burritoen.

Leser barn fortsatt disse bøkene? Kanskje man kunne brukt dem i tyskundervisningen? Eller har man allerede vokst fra dem på ungdomsskolen? Lærer barn fortsatt tysk?

Så mange spørsmål.

Her synger Jim Gray (som spiller Lumpi, vampyrstorebroren) det jeg tror var tittellåta (sier man det på norsk?) til den tysk-kanadiske tv-serien fra 1985. Ble den sendt i Norge?



Det er nesten litt søtt.

De siste månedene har jeg hørt litt for mye på Markus Krunegårds Jag är en vampyr. Buffy får skylda for at kvinner dropper kirka for Wicca, og HBO pusher True Blood. De er vel i tida, vampyrene.

Taushetsplikt? No problem

En venninne av meg kom i snakk med en fyr. Hun er psykolog, og han spurte om et eller annet - muligens om hun kjente den eller den som hadde vært innom avdelingen der hun jobber. Min venninne forklarte at hun ikke kunne svare på slike spørsmål, at hun hadde taushetsplikt. Det gjorde ikke noe, svarte han. Han jobbet nemlig i forsvaret og hadde taushetsplikt, han også.

Så det går altså en fyr rundt, som i større eller mindre grad har med rikets sikkerhet å gjøre, og ikke har fått dette med taushetsplikt helt på plass.

Hvis dette mot formodning er litt uklart for flere: Det er altså ikke sånn at det finnes én taushetsplikt, og at alle som har taushetsplikt kan snakke med hverandre om det de har taushetsplikt om.

Hvis du jobber som lege, kan du ikke fortelle Kari om den pinlige klamydiaen til kona til ordføreren, selv om Kari er helsesøster på ungdomsskolen, og har taushetsplikt på sin jobb, hun også.

torsdag 18. september 2008

Jeg fant 2

...denne musikkvideoen til Pivots In the Blood:



Jeg sier jo aldri nei takk til et godt shark attack, men dette var fascinerende på en utrolig kårni måte. Jeg liker at den der plasten får illusjonen av havoverflate til å funke så bra.

onsdag 17. september 2008

Jeg er hundre prosent meg!

Ja, det er jeg! Og du er hundre prosent deg. Derfor trenger du ikke se inn i kamera, slå fast at, joda, visst er du bare hundre prosent deg sjæl, og tro at du sier noe som henger på greip. Hvem pokker skulle du ellers ha vært?

Du skjønner, de som kanskje oppfører seg litt annerledes når de er med på reality-tv, enn når de er hjemme, de er også seg selv. Hundre prosent! De er ikke tretti prosent Tande P, en desiliter Lisa Tønne og en fjerdedel Amir i kiosken på hjørnet. De er seg selv, bare seg selv.

Folk som lyver er også seg selv. Og folk som ikke forteller alt. Noen ganger føler man seg kanskje ikke helt som seg selv, men man er nok seg selv likevel da også.

Kan dette være en del av opplegget som forbereder folk på å delta i reality-tv? Litt kursing i mediehåndtering, og så forklare alle hvordan dette med å være seg selv henger sammen. Du kan bryte sammen litt her, du kan være en snik man ikke vil stole på der, du kan være snill som dagen er lang - du er uansett altså hundre prosent deg.

Ikke noe å mase om, med andre ord. Du kan likesågodt sitte og gnage om at kroppen vår består av opptil 60 prosent vann, blodet er 82 prosent vann og lungene er nesten 90 prosent vann.

Unntaket er hvis du har fått operert inn nytt hjerte, ny nyre eller noe sånt og er hypp på å filosofere litt. Da kan du velge å kalle deg noen prosent en annen. Men det var kanskje ikke det du mente?

Oi oi oi, ja der fikk jeg sagt det, her kommerre rett fra levra, in your face, fra meg fårru høre det, sierre som det er!
Stønn.

tirsdag 16. september 2008

mandag 15. september 2008

Nei, jeg er ikke sur, men det kan hende jeg blir det.

En kanadisk journalist spurte Ricky Gervais (han artige fra The Office) om hvordan det var å gå med stygge, falske tenner.

De var ekte. Pinlig. Alle vet at man ikke skal spørre en kvinne om hun er gravid, det kan hende det bare er mye påmmfri, holidaydip og luft der inne. Men å kaste "er du sur" eller "oi, nå så du morsk ut" i fanget på folk, det er helt greit?

For mens noen sikkert sjarmerte hele barselavdelingen med dådyrøyne og smilehull, var det et par av oss som fikk tunge øyelokk og nedovermunn i stedet. Det kan jeg leve bra med, bortsett fra at det var vanskelig å lære seg å legge øyenskygge, og sånne kremøyenskygger blir jo bare søl. Det blir de kanskje uansett.

Anyway:
Det er ikke gøy å få beskjed om at jeg ser ut som jeg prøver å drepe Linn Skåber med blikket, når jeg bare sitter og ser på Nytt på nytt. Faktisk skulle jeg akkurat til å humre litt og, men nå kan du bare glemme det.
Det er ikke gøy når bygningsarbeidere roper "smil litt da!" i stedet for hva de synes om brøda mine. (Er brød pupper eller rompe? Det husker jeg aldri. Og nei, jeg trenger ikke en fremmed snekkers anerkjennelse, men hvis jeg må velge, vil jeg heller være fin enn sur.)
Det er ikke gøy å gå gjennom en korridor på jobb med kaffekoppen, tenke litt på hva jeg skal ha til middag, og så få beskjed av en møtende kollega at det ser ut som jeg skal ta livet av ham.

Nei, jeg har ikke tenkt til å bite hodet av katten din, jeg bare så på den.

Jeg vil ikke at alle skal synes at jeg er kjempesøt, og at jeg alltid ser dritglad ut. Men jeg begynner å lure på hva slags signaler jeg sender ut - mens jeg sitter og leser en bok på Gardermoen, ser jeg da så sur ut at folk rundt blir redde? Er dette min nøytrale modus, er det sånn jeg møter verden, tilsynelatende fly forbanna? Og får du høre ofte nok at du ser sur ut, så begynner du å bli det.

Men skal jeg kompensere? Prøve å smile bittelitt hele tiden, sånn at munnen blir litt mindre sur, prøve å sperre opp øynene litt? Jeg tror ikke det kommer til å se så mye hyggeligere ut.
Tvert i mot.

søndag 14. september 2008

Mannen i trappa og Miranda July

Du ligger i senga, livredd, makter ikke vekke samboeren som sover ved siden av. Du har hørt en lyd. Noen er på vei opp trappa, mot soverommet. Tusen tanker, skal du dø nå? Og så begynner det å ta så lang tid at du glemmer at du er redd, du sovner nesten igjen. Burde han ikke ha kommet seg opp den trappa snart?

Kennen Sie Miranda July? If not, I'd like to introduce you, s'il vous plaît.

Hun er kanskje mest kjent på grunn av filmen Me And You And Everyone We Know fra 2005. Her spiller hun en av hovedrollene, og har også hatt regien. Og skrevet manus. Driftig dame.

Her er filmweb sin side om filmen, med trailer og det hele. Og filmanmelder Ivar Winther synes den var en liten juvel og noe av det vakreste han hadde sett på lenge. Han synes også det er en film det er vanskelig å bli sint på, fordi den allerede ligger på ryggen og spreller med beina. Jeg er enig. Visst er det naivt, visst kan det bli litt artsy fartsy. Men jeg kjøper det. Jeg synes ikke hun gjør seg til, at det blir for konstruert, morsomt bare for å være morsomt. Disse rare menneskene, de vises fram med kjærlighet. Hun vil dem vel.

En personlig favoritt er når 7-åringen chatter, og foreslår poop back and forth forever.



Og så liker jeg denne scenen godt, nyskilte Richard og ensomme Christine (spilt av July) akkurat har møtt hverandre:




Miranda July er også performancekunstner og forfatter. I prosjektet Learning to Love You More gir hun oppgaver til folk, som de så løser. Det kan være alt fra å ta et bilde av hvordan det ser ut under senga di eller av to fremmede som holder hender, til å lage et oppmuntrende banner eller sy en babykosedress i voksen størrelse. Og gå med den. Dokumenter kunstverket, send inn, og kanskje blir du med på den neste utstillingen.



Sånn kan det se ut når to som ikke kjenner hverandre holder hender. Mens jeg husker det: Her er wikien hennes.

Og så var det der vi begynte, med novellesamlingen No one belongs here more than you. Aller best liker jeg novellen The Man on the Stairs. En dame ligger og venter på at en innbruddstyv/drapsmann/hva han nå enn er skal komme opp trappa, venter på konfrontasjonen. Er livredd, men han bruker da fryktelig lang tid...?

The man on the stairs pauses for such incredibly long periods of time, I almost wonder if he is having a problem. Like maybe he's disabled or very old. Or maybe just really tired. Maybe he's already killed everyone else on this block and now he's all worn out.
Man rekker å tenke en del når man ligger i senga, ikke makter å vekke samboeren og inntrengeren bruker altfor lang tid opp trappa. Skulle man kanskje ha kledd på seg?

Der ligger en hund, snart begravet

For noen år siden ble en venninne av meg med til en studievenninnes barndomshjem. Overalt i huset var det bilder av den forrige bikkja. Vofsen sover i hagen, vofsen sover på kjøkkenet, vofsen sover på plassen sin, vofsen sover i sofaen, vofsen sover ved rosebusken og så videre.

Venninna mi kommenterte bildene, lurte på om det hadde vært en veldig trøtt hund? Eller var den kanskje veldig gammel da bildene ble tatt?

Neida. De hadde oppdaget at de ikke hadde noen bilder av hunden da de skulle avlive den. Derfor hadde de tatt med hunden hjem igjen, eller liket, om du vil, og dandert det litt rundt omkring og tatt bilder.

Det burde kanskje være mulig å gjøre det samme med folk også? Kjipt hvis man aldri fikk tatt det bildet med alle barnebarna. It's not too late, tydeligvis.

lørdag 13. september 2008

Klar, ferdig, embryonal stamcelle, 273 aborter, BÆ!

I dag har jeg lært at det tok 273 senaborter å komme fram til Dolly. - Et hvert fremskritt har også sine etiske kostnader, sa professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk da han snakket om stamcelleforskning og etikk på Litteraturhuset i dag.

Og det var en grunn til at det endte i aborter, her snakker vi store misdannelser. Teknisk sett kan man også lage mennesker på denne måten, altså ved å bruke stamceller fra et befruktet egg. Men det var disse abortene da.

Jeg skal ikke prøve å gjengi for mye om embryonale (befruktet egg) og adulte (alt som er født) stamceller. Jeg følte at jeg skjønte det meste da han forklarte, å skulle greie ut med egne ord nå, se det føles litt mer ullent.

Høydepunkter:
En japansk forsker, Dr. Yamanaka, har klart å klone mus ved hjelp av hudceller. Krf og paven synes at det er bedre enn å bruke et befruktet egg, og vil at all forskning heller skal holde på med adulte stamceller. Men betyr det at snørr og flass også er potensielt liv? Høhøhø.
En sørkoreansk forsker, Dr. Hwang, jukset litt og tøyset dermed bort posisjonen sin. Men nå kloner han visst kjæledyrene til folk. Det er litt rart å tenke på.

Og alle stamcelleforskere drømmer om å få en flybillett til Stockholm.

Men
Å faktisk kunne bruke denne vitenskapen på sjuke folk, om vi får det til, ligger flere tiår fram i tid.

Det mangler visst grunnforskning.
Joda, man kan i teorien lage en celle som kan puttes inn i en syk lever for å ordne opp. Men hvordan forsikre seg om at denne cellen ikke utvikler seg til å bli en helt annen type celle, nervecelle for eksempel? Hvordan sørge for at den ikke bare vandrer rundt og føkker opp andre ting i kroppen? Hvordan få disse cellene til å ikke reversere når de først har vokst seg til det de skal bli, og så videre?

Det er visst også vanskelig å få cellene til å vokse, å gi dem mat som ikke blir skadelig for folk når disse cellene skal inn i kroppen. Mat? Jeg lurer veldig på hva slags mat stamceller skal ha? Her skulle jeg ha rukket opp hånda og spurt, men det gjorde jeg ikke. Jeg har litt realfagskomplekser, jeg var ikke så flink i naturfag. Er det helt innlysende hva slags mat celler skal ha?

Hmm, jeg tenker vi stopper der, siden jeg jo faktisk ikke aner hva jeg skriver om.

For ordens skyld, her er en Stamceller for dummies-artikkel fra forskning.no. Men den er fra 2002, det har jo skjedd litt siden den gang. De der musene og hudcellene til Dr. Yamanaka for eksempel, det var i fjor.

fredag 12. september 2008

The Batman of Barentsburg

...trenger også å komme fram i en fei.



Her er batmobilen hans, stedet er Barentsburg på Svalbard i juli i år. Jeg skulle gjerne ha sett denne i full fres over fjorden. Eller er det is og snø den skal kjøre på?

No bets, please

Ingen har tro på danse-Sigurd. Og jeg er veldig glad for at bookmakerne ikke har begynt å blande seg inn i privatlivet til folk. Med folk mener jeg oss vanlige, kjendiser er jo noe helt annet.

Men de holder seg altså stort sett unna, bettingfolket. Foreløpig. Det er jo fryktelig gøy med sladder, så why not make it interesting.

Det blir vel ca sånn her, tenker jeg:

Ute på byen, kommer i snakk med en bra fyr. Samtidig får du vite at konsensus er 7 i odds på at han faktisk er interessert og ikke bare høflig. Prøv å holde smilet og samtalen i gang likevel.

Søker på jobb, bookmakerne mener at det er 1.4 i odds for at du får den. Og så får du den ikke likevel.

Men hvis JEG kunne leke Gud og sette penger på ANDRES gjøren og laden, det hadde vært noe helt annet.

torsdag 11. september 2008

Sju av ti, lykke til

Jeg hadde på meg et strengt tatt litt for kort skjørt på jobben i dag. Betyr det at jeg er en femmer, som prøver å bli en sjuer? Eller følte jeg meg som en nier, og jekker ufrivillig sex appealen ned til en sjuer ved å vise fram litt for mye av lårene?

Ja, det handler om Elin Ørjasæter og at kvinner ideelt skal være en sjuer på jobb.

Og ja, jeg har oppheng, og ja, det har media også. Elin Ørjasæter har gitt ut bok, og dette var bare ett av mange mye viktigere kapitler, må vite. Elin Ørjasæter forundres over at media får helt oppheng. Jeg forundres over at en mediekommentator forundres over at media får oppheng.

Men tilbake til skalaen. For det er jo ikke bare bare å dresse seg opp eller ned heller. Joda, man kan klore seg oppover, pynte seg med hatt og leppestift. Problemet er bare at hvis jeg skal klare å gå rett i ryggen med hatt og leppestift, bør jeg i utgangspunktet føle meg som en åtter. Minst. Og kommer jeg ut av dusjen og føler meg som en treer, vil jeg bare gjemme meg vekk i en baggy bukse og litt for stor t-skjorte. Da føler jeg meg ikke bra i kort skjørt. Jeg føler meg bare dust.

onsdag 10. september 2008

Kirkegårdstanker

Fr.martinsen leser dødsannonser, og jeg tenker på kirkegårder. Jeg bor rett ved en gravlund. Her går jeg hver dag til og fra jobb. Og til og fra butikken. Og ramler stort sett over den på vei hjem natt til søndag. Rastafarien som kjører den lille gokartbilen og grer litt i bedene sier Hey, how you doin'. For her er de levende også.

Noen ganger går jeg rundt og ser på gravsteinene. Tenker på de som ligger her, hvem de var. Familiegraver kan være fine, noen er triste. En av steinene forteller om en familie som mistet to barn før de var fem år gamle. Og tredjemann ble bare tjue.

Det er alle slags gravsteiner, noen er gamle, her ligger advokat ditten, men også billakkerer datten. Her ligger det noen med navn jeg ikke får lest, på språk jeg ikke forstår, med gravsteiner og pynt jeg ikke er vant til. Noen har bilder, noen har flagg.

Jeg la merke til en av de nye gravene i sommer, den skilte seg ut. Det var så mange blomster, store blomster, mange farger. De hadde løftet en av benkene helt inntil graven. Flere kvelder satt en hel gjeng der, de tente lys, spilte musikk. Jeg synes det så fint ut, å sørge sammen, være sammen. Ta plass, gjøre gravstedet litt til sitt eget.

Mest av alt liker jeg at det ofte tennes lys her. For en fin måte å si hei på. Hei, jeg husker deg.

For ikke lenge siden var jeg i Paris, og vi var innom Père Lachaise, kjendiskirkegården. Men på grunn av turismen, antar jeg, stenger den kl 18. Hva med de som skal besøke en av sine her?

Men for en som liker rot, kroker og kriker var det helt topp.


Hos Oscar Wilde var det full fest, masse DNA overalt.





Jeg synes synd på Jim Morrisson, gjemt bak gjerdet, bevoktet. Og hva med de som er gjerdet inn sammen med ham? Får de aldri besøk, de heller?

Om Starlet, katter og p-piller

Kjære Nina. Vi er to jenter på 8 og 11 år. Kan vi spise p-pillene til katten?

Jeg husker ikke hva Nina svarte, men jeg tror hun ba dem om å la katten få ha stæsjet sitt i fred, og sa at de kunne snakke med helsesøster. Hun sendte veldig mange til helsesøster.

Hvor ble det egentlig av Starlet, det jentebladet? Og hva gjør Nina nå? Er hun konsulent i Juntafil på P3? Ber hun fortsatt folk gå til helsesøster? Skriver hun bok? Jeg husker ikke hvilket forlag som ga ut Starlet, men de burde lage en samlebok, Best of Kjære Nina. Værsågod.

Og lurte kidsa virkelig på om man kunne spise p-pillene til katten på tidlig 90-tall? Lurer de fortsatt på det? Og hvis en 8- eller 11-åring trenger p-piller, kan jo ikke det være helt bra heller?

Og hvordan hadde de tenkt til å stjele p-pillene til katten? Ta noen, litt her og der? Da bestefar ble senil, gikk det etter hvert over styr med katteprevensjonen. Jeg tror pus fikk fryktelig mange p-piller i perioder, andre ganger ingenting. Selvfølgelig ble den smelt på tjukka, selvfølgelig fikk ikke bestefar det helt med seg, og fortsatte doseringen. De kattungene var ikke noe særlig. Brorparten av kullet var dødfødte, men noen klarte seg i et par timer. Bestefar, som var rimelig bortreist, men følte seg veldig glad i dyr, gjemte unna en i bukselomma. Det gikk ikke så bra med den heller.

Moralen er: Ikke ta p-pillene til katten.

tirsdag 9. september 2008

Ape looks like a dude

Og så kom jeg plutselig til å tenke på Oliver, en sjimpanse som gikk oppreist som en mann, så litt menneskeaktig ut, røyka sigar, så på tv og drakk whisky, og kunne være i meste laget hvis han ble alene med damene. Menneskedamene, altså.



Jeg så en dokumentar om ham i USA for noen år siden. Oliver, the Humanzee. Kanskje det var denne, den ser kjent ut, her er del 1.

Han ble markedsført som the missing link, det ble hvisket om at han var et produkt av noe unevnelig mellom mann og ape.

Oliver var populær da, på 70-tallet, de tok bilder av ham, lekte med ham, latet litt som han var et menneske. Så kom gentesting og ødela festen. Og så gikk det bare nedover. Missing lik og halvt ape er mer spennende enn bare sjimpanse.

Oliver var underholdning i noe tv-greier i Japan også. Det så litt stress ut.

Diskuterer de fortsatt om han bare er en litt kårni sjimpanse, eller noe mer, noe annet? Han er visst ikke helt som andre, man vet bare ikke akkurat hva det er? Eller er det bare folk som fortsatt leser En gal, gal verden som mener det? Herregud, det bladet, det er vel borte nå.

Synes uansett å huske at Oliver ble sendt litt rundt hit og dit til slutt, ikke så mange som brydde seg lenger. Jeg ble trist av dokumentaren. Han virket så alene, passet ikke inn noe sted.

Men kanskje husker jeg feil? Her er wikien hans, i følge den ble Oliver sist fotografert på en vannemelonfest i april 2008. Det høres jo ikke så gæernt ut.


Alt skal være likt. Alltid.

Joda, det er noen dager siden, men det irriterer meg fortsatt. Mette-Marit skal studere ved BI, Dagbladets ingress består av en eneste setning: Kronprinsessen ble ikke særbehandlet. Ja, det skulle tatt seg ut. Apanasje er altså helt greit, men du kødder ikke med samordna opptak.

Vel, BI er kanskje ikke med i samordna opptak. Likevel, her har søknaden uansett blitt vurdert helt likt som alle andre. Kanskje sto det en stund mellom kronprinsessen og 24 år gamle Bente fra Nittedal? Og Trond fra Sandvika, han hadde jo så gode attester. Men heldigvis, Mette-Marit fikk studieplass som fortjent. Flaks for BI at de ikke fikk altfor mange usedvanlige sterke søknader i år da. Så slapp de å avvise kronprinsessen.

Og hvorfor synes Dagbladet dette er det viktigste spørsmålet de kan stille? Hadde rektor svart at hun hadde fått særbehandling, ville de vel ha funnet den som sto på førsteplass på ventelista, "METTE-MARIT TOK STUDIEPLASSEN", "Martin prøver igjen neste år". Så måtte Martin ha jobbet fulltid i den ekstrajobben på bar i et halvt år, kanskje spart opp litt og reist på backpacking til Sørøst-Asia. Det er ikke sikkert det hadde vært så dumt for Martin, heller. Mange som angrer på at de ikke tok et friår og reiste litt.

Men de kongelige, ja. Hva er vitsen med et kongehus om vi ikke kan ha det litt gøy med dem? Kle dem ut med artige hatter, sende dem rundt i verden og se hva tyske og spanske blader skriver. La dem få ha litt fine møbler og kunst, så det ikke blir flaut når de får besøk av presidenter og andre kongelige. Jeg synes heller ikke det gjør noe om de får studere, og faktisk har noe å melde når de møter andre lands statsoverhoder.

Men det er jo lett for meg å mene, klart det er kjipt for Martin.

søndag 7. september 2008

Nyheter om Kjæresten

Å, alt automatisk og lurt som skal være så praktisk og bra, og bare blir feil, dere skal ha for at dere prøver. Jeg googlet Nina Hemmingsson, svensk serieskaper, boka Jeg er kjæresten din nå kom på norsk for ikke så lenge siden.

Og relativt høyt oppe blant treffene kom altså denne, webavisens tilbud om nyheter om Kjæresten. Først trodde jeg det var en eller annen slags tjeneste for stalkere de ville selge meg. "Få nyheter om Kjæresten på mail eller til din webside". Joda.

Gjør de dette med alle mulige ord, og så satser de på at det bare blir koko annenhver gang? Siste nytt om Nina Hemmingsson ville nok ha vært litt mer relevant. Then again, det frister jo litt å følge med på hva Kjæresten driver med for tida.

Så var det Nina Hemmingsson, ja. Jeg liker tegningene hennes, de hvite øynene, jeg skal kikke litt i den boka.


lørdag 6. september 2008

Tryll, tryll! Svart hull!

Cern i Sveits, der pusles det med litt av hvert. Om noen dager skal de lage et mini Big bang og "se hva som skjer". Det handler om en partikkelakselerator, og det er noen protoner som skal kollidere skikkelig fort og sikkert mye mer. Forskning.no følger med, og godt er det. Noen synes dette virker litt voldsomt, noen er sikkert redde for at Gud skal bli lei seg, og noen håper at de kommer til å lage svarte hull.

Svarte hull!!! Visst er det spennende for forskerne, visst er det skummelt, og tenk alt vi kan bruke dem til! La oss ikke snakke om tid, men om avfallshåndtering!

Det der søppelberget som flyter rundt i havet? Vekk med seg! Nå er du stor gutt, Tobias, skal vi gi smokken din til det svarte hullet? Radioaktivt avfall, kvikksølv, kasserte kjøleskap, plastposer, gamle batterier, bilder av eks'en og hundebæsj, rydde, rydde. Skal til syden, hva med katten? Tryll, tryll! (Jada, kjenner at den var drøy.)

Og hvis vi først kan lage svarte hull, kunne vi jo masseprodusert en del i sånn passe størrelse? Jeg skulle gjerne hatt et i blokka. Ved siden av vaskekjelleren, så er det bare å knyte søppelposen, kaste ned sjakta, borte vekk!

Kunne man også montert inn svart hull i støvsugeren? Så slipper man det der posestyret? Og hvis man vil fjerne noe man ikke orker å ta på, som en død fugl på balkongen, kan man bare kaste eller legge det svarte hullet på det? På en eller annen måte? Ha en slags pinne med et svart hull på, som man kan stikke ned i sluket i dusjen, som så suger til seg alt det ekle håret?

Men oi, oi, oi, dette er jo veldig bra?

Hmmm.

Så var det det med mord og kvitte seg med bevismateriale og sånn da. Mulig det vil bli litt vrient med drapsetterforskning, siden mange kommer til å putte liket i et svart hull. Det hadde jeg gjort.
Men bevares, de CSI-folka får jo til alt mulig.

onsdag 3. september 2008

Aust-Vågøyvisa

Hvis du har lyst til å lære deg Aust-Vågøy av Inger Hagerup utenat, kan du bare synge diktet til Musevisa-melodien.

Men: Etterpå er det litt vanskelig å framsi det uten å få den der Musevisa-entusiasmen, et lurt smil og armer som beveger seg litt rykkete fram og tilbake. Og det passer jo dårlig med brenning av gårder og dreping av menn.

Samtidig ser folk ut til å bli imponert over alt man kan utenat for tida, selv om det bare er ditt eget mobilnummer.

Hvis du var en snekker, og jeg var førti år eldre, og du ikke var død

Jeg er helt forgapt i låta "If I were a carpenter". Ikke duettversjoner med Mr. and Mrs. Cash eller Karen Jo Fields også videre. Og noe kan vi ikke en gang snakke om. Nei, nei, nei.

Det må være med Bobby Darin. Og aller gjevest av det som ligger på youtube er denne, fra 1973, samme år som han døde 37 år gammel.



Strengt tatt er ikke "If I were a carpenter" hans låt, den er skrevet av Tim Hardin. Rett skal være rett.

Bobby Darin, sier du? Splish splash, Mack the Knife, Dream Lover, kanskje det høres kjent ut.

Bobby Darin, ja. Han var en av de, du vet. Som vokser opp lutfattig, far stikker av, det viser seg at den 14 år eldre søsteren egentlig er moren, mens hun han trodde var moren er bestemoren, får vite at han neppe kommer til å leve særlig lenge på grunn av en hjertefeil, men studerer hardt, gjør det knallbra, dropper ut av skolen for å satse på teater og musikk - og klarer pinadø det også. Film gjorde han og, det kom det en Golden Globe Award og en Oscar-nominasjon ut av.

Sånt liker Hollywood, Kevin Spacey spiller ham i Beyond the Sea fra 2004. Tom Cruise ble tilbudt rollen først, men avslo. Kanskje likesågreit.

tirsdag 2. september 2008

Sh-sh-sh-sh-shaaaaAAARK!

Jeg elsker hai. Det er stas med dyr med apetitt, ikke sånne matleie katter som bare skal ha laksemousse (ja, det er sant). Takke meg til tigerhai. Bilskilt? Ja, takk! Koffert med partert lik? Nam, nam! Hadde du litt mer av det bildekket? Glefs!

(Hainerden i meg må nevne at ikke alle haier er altetende. En hvithai vil mest sannsynlig svømme sin vei og la deg blø i hjel når den oppdager at du ikke er sel.)

Helt siden jeg så Haisommerfilmene på tv en eller annen gang på barneskolen, har det gått i hai. Når vi kjedet oss, pleide jeg og en venninne å lage lister over hvor mange som døde i hver film. Det var en del.

Siden har jeg forlest meg på faktabøker, sett dokumentarer og hørt veldig, veldig mange si at haier er misforståtte dyr, og ikke farlige i det hele tatt. Eller bare bittelitt farlige. Jeg synes de er dritskumle, men vi trenger jo ikke jakte og drepe og herje med dem av den grunn. Tvert i mot. Men vi trenger heller ikke new age-folk som skal fridykke og connect spiritually og snu haiene på hodet, Sharkman. Hilsen meg.


Journalist Susan Casey er en annen dame som ikke får nok av hai, og det har det blitt bok av. The Devil's Teeth heter den, og den tar deg med til noen forblåste øyer utenfor San Francisco. Her gikk fattige folk rundt og plukket egg, ramlet ned, druknet og døde i gamle dager. Nå er det forskning som gjelder, og så har jo øyene absurde mengder fugl og sel.
Og kaldt vann + deilig, spekktjukk sel = hai. Hvithai! Forskerne forsker, og Susan Casey skriver.

Jeg skal ikke gjenfortelle boka, eller fortelle så mye mer, for den saks skyld. Det handler om hvithai, om en dykker som plukker sjøpinnsvin og gjemmer seg bak stein når haiene blir for nysgjerrige (psst, mye er gjort hvis du lager minst mulig silhuett mot overflaten, slik at de ikke kommer som en torpedo undenfra - sørg for å komme rett under båten med en gang du går i vannet), haiturisme, dårlig vær, miljøvern, øyenes historie og spekkhoggere som spiser hai.

Og hun klarer til og med å skrive underholdende om måker, som det noen ganger er tjukt av:

There was Manson, who ate his own chicks, and Troll, who exacted a hefty penalty on anyone who passed by. The Silent Stalker was one of the few gulls that didn't scream threats; he would sneak up stealthily and then, without warning, go for the back of a person's head. Each gull had its preferred attack technique. The Nibbler favored a sharp bite to the Achilles tendon, while the Shitmeister would swoop low, unloading his special delivery. And then there was Spike.
In a colony where any shoebox of space was appointed by vicious thuggery, Spike's territory ranged across the entire front of the house, an area wide enough for half a dozen gull families. He was an auklet serial killer and a relentless PIH heavy, and when the [...] biologists came in or out of the front door they'd inevitably encounter Spike shrieking hysterically, his entire face covered in blood, surrounded by an array of little carcasses. His auklet victims were meant to feed his chicks, but he would regurgitate them whole, so that the meal the baby gulls encountered was a solid, slimy mound approximately their own size. Spike's chicks usually didn't make it.

PIH står for Pecked-in-Head, slik tar en del av måkene livet av andres unger for å få bedre kår for sine egne.

Nå ble det mye måker, og lite hai. Sånn kan det gå.

mandag 1. september 2008

Hip-hop sånn morrari vil ha det

I sommer har singer/songwriter Egil Olsen covret hip-hoplåter i Pia på NRK P3.

Nå ja, tekstene er sikkert i meste laget for morra mi, er ikke sikker på hvor mye slang hun kan. Sikkert mer enn jeg tror.

Men litt artig er det jo. Og så kan man laste ned hele sulamitten. Raust!

Jeg liker bombastic og ice ice baby best, men det sier vel mer om meg, enn om Egil Olsen.

Lurer litt på hvordan det står til med rettigheter og sånn. Vel, det er for festbremser.
Yo VIP, let's kick it!